Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Fredens dynamikk

Etter over ti uker med intens bombing, er NATO og Russland så nær hverandre at en felles fredsplan kunne presenteres for Slobodan Milosevic og aksepteres av det serbiske parlamentet. Den internasjonale splittelsen er - ved siden av voldsutøvelsen i Kosovo - den viktigste grunnen til at krigen har vart så lenge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det første beviset på om G-8 landenes prinsipper for fred kan omsettes til en levedyktig fredsavtale, får vi dersom serbiske styrker trekker seg ut av Kosovo og NATOs jagerfly stanser bombardementet av mål i Jugoslavia. Serberne må vise at de mener alvor, men det ligger også en alvorlig forpliktelse på NATOs side om å stanse bombingen når tilbaketrekkingen er i gang. De serbiske militære tapene etter bombingen har vært fryktelige. Ifølge NATO er 5000 soldater døde og ytterligere 10 000 såret. Serberne har et legitimt krav på ikke å bli bombet under en mulig kapitulasjon av Kosovo.

  • Det er et svært betydningsfullt politisk signal at fredsskissen nå er akseptert av det serbiske parlamentet, mot stemmene til visestatsminister Vojislav Seseljs ultraradikale nasjonalistparti SRS. Milosevic har tidligere brukt nasjonalforsamlingen til å ta ubehagelige avgjørelser. Det avgjørende spørsmålet for om freden har en reell sjanse, blir forhandlingene om detaljene i avtalen og hvor lang tid disse kommer til å ta. I går kveld antydet EUs fredsmekler, den finske presidenten Marti Ahtisaari, at en militær delegasjon fra vestlige land og Russland vil komme til Beograd for å snakke med serbiske offiserer. Spillerommet for samtalene er ikke stort. Generalstabssjef Dragoljub Ojdanic står i likhet med Milosevic selv under tiltale for krigsforbrytelser. Ingen av dem er i en drømmeposisjon for å diktere fredens betingelser.
  • En fredsstyrke i Kosovo må operere med mandat fra FNs sikkerhetsråd. Dette forutsetter at Kina legger NATOs katastrofale ambassadebombing i Beograd bak seg og ikke blokkerer et vedtak i Sikkerhetsrådet. Selv om det ser ut som om styrken vil få en enhetlig kommandostruktur, kan det ikke utelukkes at vestlige og russiske styrker vil få ansvaret for hver sine «soner» i Kosovo, med den risikoen dette kan innebære for en faktisk deling av Kosovo i en albansk og en serbisk interessesfære. Europeiske makter har splittet Kosovo tidligere. I 1941 tok aksemaktene Italia og Tyskland kontrollen over henholdsvis en albansk og en serbisk del av provinsen. Mussolini, som allerede hadde Albania under jernhælen, satte igang et albaniseringsprogram i skoleverket. Prosjektet ble kortvarig. Og som kjent gikk ikke NATO til krig for å forandre Balkans grenser.
  • Dersom de serbiske troppene og paramilitære styrkene trekker seg ut, blir det neste spørsmålet om NATO kan oppfylle det som etterhvert ble luftkrigens egentlige mål: Å få de 850 000 fordrevne kosovoalbanerne inn til Kosovo igjen. Dette forutsetter at den politiske viljen til å bygge opp er minst like sterk som den humanitært begrunnede enigheten om å bombe Jugoslavia. Det er først når freden er et faktum at NATOs 19 medlemsland får den virkelige sjansen til å vise hvor dypt solidariteten med Kosovos befolkning stikker.
  • NATOs opprinnelige krigsmål var firedelt: Å hindre en humanitær katastrofe i Kosovo, å stanse en spredning av krigen til resten av Balkan, å håndheve våpenhvileavtalen fra oktober i fjor og å opprettholde NATOs egen troverdighet. Etter en fredsavtale er det bare en massiv, sivil gjenoppbygging og en militær fredsstyrke som kan bringe disse målene til oppfyllelse. Det er usikkert om UCK vil la seg avvæpne, og arbeidet med å bygge opp nye politiske institusjoner kan bli vanskelig i et klima der demokratiske verdier aldri har stått sterkt.
  • Den finske presidenten minnet i går kveld om at hans meklerinnsats i Namibia strakk seg over 11 år, noe som framkalte en nervøs latter hos den tyske kansleren Gerhard Schröder. Men Ahtisaari tilføyde at det var et spørsmål om dager, ikke uker, før bombingen kunne stoppe. Han kunne også ha sagt at det er et spørsmål om måneder og år før en fredsavtale kan bringe balanse i de uforenlige drømmene om serbisk storhet og albansk uavhengighet i Kosovo.