Fredens justis

Forsoningsprosesser etter diktatur og krig er blitt et stort internasjonalt forskningsområde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UNDER FOLKEMORDKONFERANSEN

i Stockholm denne uka ble det advart mot nye folkemord, f.eks. i Zimbabwe, Burundi, Sudan og Indonesia. I så fall vil det bety tilbakeslag for de sivilisatoriske tiltak som tross alt gir oss grunn til å tro at menneskeheten skrider sakte fremad. Arrestasjonen av Augusto Pinochet i 1998 er et slikt tegn. Det samme er rettssaken mot Slobodan Milosevic. En oversikt fra International Center for Transitional Justice, som studerer forsoningsprosesser etter diktaturer, kriger og folkemord, forteller om et stort antall sannhetskommisjoner. Vi har også fått nye internasjonale domstoler som dømmer i saker som omhandler forbrytelser mot menneskeheten, og FN arbeider for å etablere et sett universelle prinsipper om erstatninger til ofre for menneskerettighetsbrudd.

NÅ ER SPØRSMÅLET:

Hva skal verdenssamfunnet gjøre med Saddam Hussein? Og tenk om det ender med at irakerne innsetter en ny diktator? Filosofen Karl Popper foreslo i sin tid en presis definisjon av demokrati: En måte å bytte ut makthavere uten blodsutgytelser. Men situasjonen etter krig og okkupasjon er alltid en utfordring både til demokrati og rett. Det blir ingen forsoning om oppgjøret overlates tilfeldigheter, standrett og lynsjing. Særlig prekært er det når seierherrene må ta stilling til hva man skal gjøre med dem som har gått i fiendens tjeneste. På dette området har vi en viss erfaring her i landet, og nå er tida kommet for en vitenskapelig tilnærming til oppgjøret etter krigen. Flere historikere og samfunnsvitere har derfor gått sammen for å gjennomføre det første store forskningsprogrammet om overgangen fra krig til fred. Bøker vil komme på rekke og rad i vår, med Pax som forlegger.

NYLIG BLE

noen hovedfunn presentert av professor Hans Fredrik Dahl under et seminar på Universitetet i Oslo. Dahl er en av lederne av prosjektet, sammen med Bergens-forskeren Stein Ugelvik Larsen, vår internasjonale professor Jon Elster og historikeren professor Øystein Sørensen. Deres konklusjon synes å bli at rettsoppgjøret i Norge var en rimelig rettferdig prosess, slik også Johs. Andenæs med visse reservasjoner har hevdet tidligere. Men i motsetning til ellers i Europa foregikk det norske oppgjøret primært i rettslige former, selv om det også ble gjennomført ikke-rettslige prosesser, f.eks. i yrkeslivet. Det er påfallende at dommene ble mildere etter hvert, og det reiste allerede da spørsmålet om rettferdighet. Dødsstraffen ble også heftig debattert i 1945/46. Et vesentlig poeng er at etter hvert som rettskverna begynte å male langsommere, ble også tradisjonelle rettsprinsipper lagt til grunn. Sorenskrivere og lagmenn med lang erfaring fra strafferettspleien var ikke så strenge som juristene som hadde bistått London-regjeringen. Ja, det var allerede fra første stund stort sprik mellom disse gruppene. De sterke pådriverne for streng og rask justis var Paal Berg, Jens Chr. Hauge, Sven Arntzen og Erik Solem. Det var «Oslo Venstres seier over resten av landet, og med Dagbladets redaktør Einar Skavlan som våpendrager», mener Hans Fredrik Dahl.

HVA VAR SÅ

formålet med oppgjøret? Motivene var høyverdige, naturligvis. I det politiske miljøet var det om å gjøre å statuere et eksempel: Man ville forebygge framtidige svik. Men hvem hadde man i tankene da? Vel, det ble ikke sagt, men folk som Jens Chr. Hauge og O.C. Gundersen hadde nok sine blikk festet på kommunistene, som de første åra etter 1945 hadde sterk og økende oppslutning. Rettsoppgjøret skulle minne borgerne om deres lydighetsplikt. Mange land ville sikre den demokratiske overgangen ved å forby partier som framsto som en trussel mot den demokratiske orden. Slik gjorde man det i Vest-Tyskland. Men slike grep har sjelden vist seg å være vellykte. I Norge ble rett nok NS-folk fratatt stemmeretten allerede ved valget høsten 1945, og før de ble dømt til tap av borgerretten for sitt medlemskap i NS. Men noe spesielt forbud mot udemokratiske partier til venstre eller høyre fikk vi ikke.

ANDRE SÅ NOK

på oppgjøret som et bidrag til den framtidige integrasjonen av svikerne i det norske samfunnet. De måtte sone først, uten det ville de ikke bli tatt opp som likeverdige borgere. Det samsvarer jo godt med tankegangen bak de forsoningsprosessene som gjennomføres i dag. Fortsatt er det imidlertid ikke undersøkt om hestekuren virket. Hvor nullstilt ble det norske samfunn i 1945? Sementerte oppgjøret holdninger heller enn å løse dem opp? Ett er klart: I jussen kommer Norge veldig bra ut i forhold til land det er naturlig å sammenlikne med. Vi hadde få likvidasjoner, og håret på tyskertøsene vokste vel ut igjen, selv om klippingen etterlot sår i sjelen. Kanskje kan det norske oppgjøret fungere som et framtidig eksempel nå som det blir nærmere kartlagt?