Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Fredens tapere

Fire millioner palestinske flyktninger er de helt sikre taperne når Israel og Palestina slutter fred. De får aldri vende hjem - uansett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jerusalem setter sinnene i kok blant israelere og palestinere, men flyktningspørsmålet er langt farligere for både statsminister Ehud Barak og president Yassir Arafat. Det er egentlig uløselig.

Under krigen i Libanons hovedstad Beirut sommeren 1982 - mens Israel hadde beleiret byen - ba en palestinsk familie i en flyktningleir meg høflig inn på en kopp te. Under samtalen trakk gamlefar fram noen gamle, gulnede papirer. Det var skjøtet på familiens hus i Jaffa. Et papir var på engelsk fra det britiske mandatstyrets tid. Det andre var eldre, fra det osmanske rikets tid i Palestina. Og så hadde han noen digre nøkler til ytterdøra i huset.

Men den gamle palestinske byen Jaffa har nå vokst sammen med Tel Aviv og ligger i Israel, og inn dit slipper ikke palestinske flyktninger. Huset deres er kanskje galleri og overtatt av israelere.

Papirene, nøklene og håpet om å komme hjem går i arv fra far til sønn. Etter folkeretten og etter privatretten i de aller fleste land har disse flyktningene rett til sin eiendom og til å vende hjem. Ikke i Israel.

Aldri vært «hjemme»

Den israelske forfatteren David Grossman dro 20 år etter krigen i 1967 rundt blant palestinske flyktninger på Vestbredden, en verden han da ikke kjente. Til hans store overraskelse brukte også ungdommer født i flyktningeleiren ordet «hjem» om et sted innenfor Israels grenser som de aldri hadde sett. De kunne til og med fortelle om appelsintreet hjemme i hagen, et tre som kanskje var hogd ned og et hus som kanskje var revet før de ble født. Men bestemor eller bestefar hadde fortalt så levende om deres tapte hjem at barna hadde gjort det til sitt. Grossmans bok, «Den gule vinden», vakte stor oppsikt og solgte i kjempeopplag i Israel.

I 1948, under det Israel kaller Frigjøringskrigen mot de arabiske land, flyktet, ifølge FN, 726000 palestinere fra sine byer og landsbyer. I 1967, da Israel tok Vestbredden og Gaza, flyktet nye 300000.

Alt i 1948 vedtok FN-Resolusjon 194 som slo fast retten til å vende hjem snarest mulig og erstatning for tap. FN-organisasjonen UNWRA skulle ta seg av flyktningene midlertidig.

Men 52 år etterpå har UNWRA stadig hendene fulle. Antallet registrerte flyktninger anslås nå til nær 4 millioner.

Spredt overalt

Libanon og Syria har rundt 370000 flyktninger hver. Jordan har et sted fra 1,5 til 2 millioner flyktninger. Men i Jordan er dette et spørsmål om skjønn, fordi mange palestinere hører hjemme i landet. Jordan er også det eneste landet som gir palestinere statsborgerskap. Men palestinerne er politisk sprengstoff i det hashemittiske kongedømmet fordi de trolig utgjør et flertall av innbyggerne på om lag 60 prosent. På Vestbredden bor rundt 570000 og i Gaza rundt 800000 i leire, flyktninger som i 1967 ble innhentet for andre gang av israelske styrker. I dag er de flyktninger i det som skal bli deres nye hjemland, Palestina.

I tillegg til disse finnes det tusenvis av ikke registrerte flyktninger, særlig i arabiske land, alt fra fattige arbeidere til mangemillionærer i Chicago, teknikere og funksjonærer i arabiske land eller rike kremmere i Venezuela eller Chile.

Flyktningenes skjebne er på sett og vis det vanskeligste og det enkleste å løse i fredsforhandlingene.

Palestinerne krever at Israel må ta det historiske ansvaret for flyktningene, de har rett til å vende hjem og de har rett til erstatning. Israel sier nei til de to første kravene.

Jødisk stat

Jøder fra hele verden har rett til statsborgerskap i Israel. Nylig og hastig konverterte russere har kommet i hundretusentall. Det er en jødisk stat. Men ingen palestiner utenfra slipper inn.

Av 5,9 millioner statsborgere i Israel er 20 prosent eller 1,2 millioner palestinere i dag. Hvis et par millioner palestinere slipper hjem, ville Israel opphøre å være en jødisk stat.

«Jerusalem ja - flyktningene nei,» skriver Dan Margalit i den israelske avisa Haaretz. Å gi bort Øst-Jerusalem truer ikke Israels sikkerhet og overlevelse, men å slippe flyktningene tilbake «vil effektivt bryte ned Israels forsvarsmurer», skriver han. Flyktningenes rett til å komme hjem har i alle år vært grunnlaget for palestinsk nasjonalisme. De er martyrene for PLO og Yassir Arafat. Han kan ikke svike dem. Men alle kan umulig slå seg ned i Palestina, når staten blir opprettet. Der finnes allerede over 1,3 millioner i leire, og nyankomne ville bli flyktninger i sitt eget land.

Kastes ut

Libanon vil kaste ut palestinerne når de får egen stat. Det samme vil Syria. Det er i alt trekvart million mennesker. Jordan nekter å ta imot flere enn de allerede har.

Barak mener spørsmålet kan løses lett. Han er den første statsministeren i Israel som tør drøfte flyktningene, kanskje fordi han er så ung og derfor ikke som Yitzhak Rabin og veteranene deltok i å jage palestinerne på flukt i 1948. Barak ser at han og Arafat har felles interesse i å holde flyktningene der de er. Noen få tusen kan komme til Israel som «familiegjenforening», og Arafat kan ta imot så mange blakke flyktninger som han har råd til. Resten kan få hjelp og erstatning der de nå bor. Men det kan ikke Israel betale, så verden får hjelpe. Jordan, Syria og Libanon får få et stykke av kaka for å la dem bli. Men det spørs om de går med på dette.

«Marerittet vil ikke forsvinne», skriver Zvi Barel i Haaretz og ser for seg hundretusener stå på grensa.

HJEM: Ala Mitwali (5), til høyre, og broren Muhammed (3), ser ut av vinduet i flyktningeleiren Al Amri ved Ramallah på Vestbredden. Det har alltid vært deres hjemsted.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media