Fredløst forsvar

Forsvaret har hatt et forferdelig år. Ingenting tyder heller på at de får det noe bedre i 2008, skriver Per Arne Kalbakk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORSVARSSJEF SVERRE DIESEN var antakelig godt over gjennomsnittet lettet da julefreden senket seg over Norge i år. Jula er en stille tid også i landets nyhetsredaksjoner, og den siste uka har Forsvaret fått et kjærkomment avbrekk fra et nesten konstant, ubehagelig mediesøkelys. For 2007 var året da vanskelige saker sto i kø: I mai ble kontreadmiral Atle Karlsvik stilt for retten, tiltalt for grovt bedrageri mot sin arbeidsgiver. Han ble senere frikjent, men fokuset på snusk i Forsvaret var ikke over med det. I desember ble flere tidligere og nåværende forsvarstopper siktet av Økokrim i forbindelse med den såkalte Siemens-saken, etter at de hadde latt seg beverte langt ut over det normale av den sentrale utstyrsleverandøren. Og da gispet Forsvaret fortsatt etter luft etter Rosén-saken: striden mellom forsvarssjefen og sanitetssjef Leif Sverre Rosén, som inngikk en omstridt avtale om å slutte i jobben etter at han gikk ut og kritiserte mangelen på legedekning for de norske styrkene i Afghanistan.

DISSE SAKENE ER ILLE, men verre er det at de har tatt oppmerksomhet og krefter fra arbeidet med det som burde være Forsvarets viktigste utfordringer: Arbeidet med å tilpasse hele forsvarsorganisasjonen en ny tidsalder, hvor beredskapen langs grensa i nord skal erstattes med beredskap mot destabilisering av samfunnene i Afghanistan, Sudan eller Kongo. Innkjøpet av nye kampfly til en samlet verdi av opptil 100 milliarder kroner. Sikkerheten for de norske styrkene i Afghanistan, som opererer i en stadig mer truende hverdag nordøst i landet. Nedleggelsen av en rekke baser og militærleirer som skal erstattes med en mer «moderne» forsvarsstruktur. Og ikke minst: manøvrering i et vanskelig politisk landskap hvor Forsvaret må ha tillit for å kunne finansiere alle disse prosjektene.

DENNE TILLITEN HENGER i en tynn tråd etter alle skandalene som har rammet Forsvaret de siste åra. Og ingen kan heller påstå at organisasjonen har fått et ufortjent dårlig rykte. Til det er rekken av ubehagelige saker altfor lang. Årets skandaler kommer ikke ut av det store intet – de er bare et veldig tydelig uttrykk for hvor dårlig det står til med styringen av Forsvaret. Den som vil kan se mange flere tegn på det samme. Store innkjøps- og omleggingsprosjekter i Forsvaret har en lei tendens til å ende opp som pengesluk uten kontroll. Rutinene for rapportering og dokumentasjon av pengebruk er svært mangelfulle på mange områder – Atle Karlsvik er langt fra den eneste som har slurvet med reiseregninger og andre papirer.

NÅR RIKSREVISJONEN HAR sin årlige gjennomgang av økonomistyringen i det offentlige Norge er det lang tradisjon for at Forsvaret er blant de instansene som får flest negative anmerkninger, men den årlige refsen synes ikke å ha noen oppdragende effekt. I høst gjorde Riksrevisjonen til overmål en ekstra gjennomgang av forsvarsregnskapet for 2006 og konkluderte med at det står kritisk dårlig til i Sjø- og Luftforsvaret på grunn av mangel på materiell og folk – situasjonen er så alvorlig at det går på forsvarsevnen løs, mente riksrevisor Jørgen Kosmo.

MEN FORSVARET SLITER også med de folkene som faktisk er der. Fagforeningene til befal og offiserer klager stadig over dårlig personalbehandling, og denne høsten eksploderte en betent personalkonflikt i mediene da sanitetssjef Leif Sverre Rosén forlot sin stilling. Den offentlige skittentøyvasken som fulgte avdekket en dyp konflikt mellom ham og forsvarssjef Sverre Diesen. Etter mye om og men har partene blitt enige om en sluttavtale for sanitetssjefen, men bruduljene avdekket i hvert fall to ting: At Sverre Diesen er en omstridt og stridbar forsvarssjef, i hvert fall i egne rekker. Og at det fortsatt finnes svært egenrådige fagmiljøer i Forsvaret, hvor lederne ikke alltid er like lojale mot toppledelsen.

BEGGE DELER UTGJØR en stor utfordring for forsvarssjef Sverre Diesen i 2008. Han må gjenvinne tilliten, både i Forsvaret og på Stortinget. Samtidig må han fortsette å rydde opp i en forsvarskultur som er preget av småkongevirksomhet – og omtrentlighet i omgang med offentlige penger. Det er en formidabel oppgave, men Diesen er nødt til å klare den før han kan gå løs på den virkelig vanskelige jobben: Å levere «dobbelt så mye forsvar for halvparten så mye penger». Klarer han denne omstillingen vil han gå inn i historien som en stor forsvarssjef – hvis ikke, er han neppe forsvarssjef ved neste årsskifte.