Fredsfest til ingen nytte

I disse dager inviteres skolebarn i Oslo til å hylle fredsprisvinnerne Jody Williams og Tun Channareth for deres kamp mot minene. I disse dager, og hver dag ellers, dør eller lemlestes barn i Afghanistan av miner. For dem er Fredsprisen fånyttes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De er barn av samme verden. Men det er vanskelig å tro det. Så forskjellig er deres hverdag - særlig når det gjelder minene.

Redd Barna inviterer 5000 barn til Kontraskjæret 10. desember, den dagen fredsprisen deles ut i Oslo rådhus. Det blir lysfest med hornorkester. Q-Jon fra NRQ kommer, og Hanne Krogh underholder. «Barnas fredsflamme» kommer også, helt fra Kardemomme by i Kristiansand, for å bli tent for barna og for vinnerne av Nobels fredspris.

Mineglimt

- Landminer er et av de usleste våpen som rammer barn. Vi synes derfor det er viktig å vise Jody Williams, og de andre, at de gjør en kjempejobb for alle barn i verden. Barn ønsker fred - ikke krig - og alt krig fører med seg, står det i invitasjonen fra Redd Barna.

I Afghanistan har det vært krig og borgerkrig i 19 år. Landet har verdensrekord i antall utplasserte miner - om lag 10 millioner. Glimtet av eksplosjonene, det er det eneste lyset barna der ser, når det gjelder miner og lys.
Jody Williams og Den internasjonale minekampanjen, som deler fredsprisen, kjemper for et forbud mot produksjon, bruk og lagring av miner. Men avtalen om dette som ble forhandlet fram i Oslo, får liten betydning for barna i Afghanistan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Minene er spredd over hele landet. Men det spesielle er at de aller fleste av dem finnes i byer og tettsteder. Det er her afghanske familier nå forsøker å gjenoppbygge landet sitt.

Dermed er det svært vanskelig å få tak i, og å få ødelagt, minene. De vil forbli en del av barnas hverdag, i deres oppvekst og trolig resten av livet deres.

Dømt til fattigdom

Naquibullah, 15 år gammel, tråkket på en mine rett utenfor familiens hus i Kabul, hovedstaden i Afghanistan. Han skulle hente busker til brensel.

- Jeg var heldig som mistet bare ett bein. Nå har jeg fått kunstig bein og kan gå igjen, forteller den afghanske ungutten til en britisk avis. Han er fattig og vil forbli det. Nesten alle som skades av miner i Afghanistan dømmes samtidig til et liv i fattigdom. Det finnes ikke arbeid til lemlestede i dette landet.

Sørgelig sannhet

Afghanistan har et av verdens mest omfattende program for rydding av miner. Det dreier seg om flere hundre millioner kroner. Men i løpet av åtte år er det bare ryddet bort 130 000 miner. Nå truer også FN med å legge ned hele arbeidet. Årsaken er at krigsherrene i borgerkrigen nok en gang sprer nye miner ut over landet.

Taliban-bevegelsen kontroller to tredjedeler av Afghanistan. Men kampen om resten av landet er svært hard og svært blodig.

- Den sørgelige sannhet er at begge parter i krigen fortsetter å bruke landminene som våpen, sier Bill van Ree som leder FNs program for minerydding i Afghanistan.

Tomme løfter

Barn i Afghanistan lever i et land som ikke har noen egentlig regjering. Taliban-bevegelsen forsøker å opptre på landets vegne utad. Den har blant annet offentlig sagt at Afghanistan skal slutte seg til avtalen fra Oslo som totalforbyr landminer. Denne avtalen undertegnes i Ottawa i Canada 3. september.

Det spiller svært liten rolle for barna i Afghanistan om det dukker opp noen fra Taliban-bevegelsen i Canada. Norske barn har det også slik sett mye greiere. Når utenriksminister Knut Vollebæk undertegner avtalen, så gjør han det på vegne av regjeringen og alle andre, både barn og voksne i Norge.