Fredspris mot krigsplan

Ved å gi fredsprisen til Jimmy Carter har Nobelkomiteen ikke bare gitt USAs sittende president, George W. Bush, et spark på skinnleggen for hans forestående krig mot Irak. Nobelkomiteen har kommet med et grunnleggende angrep mot hele den utenrikspolitiske tenkemåten som Bush og hans nærmeste rådgivere står for.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det overflatisk sett trygge, trauste og litt kjedelige valget av Carter har i dag en sterk politisk brodd mot USAs nye utenrikspolitiske arroganse, der FN, andre internasjonale institusjoner, folkeretten og internasjonale avtaler feies til side dersom de ikke tjener USAs utenrikspolitikk. Tilfeldigvis var tidspunktet for å hylle Carters mangeårige og utrettelige kamp for de stikk motsatte utenrikspolitiske verdiene perfekt:

Fredsprisen ble kunngjort like etter at Representantenes hus og Senatet hadde gitt president Bush frie hender til å angripe Irak.

Dersom Carter hadde fått prisen noen år tidligere, hadde det ikke på langt nær hatt de samme politiske overtonene.

Spark til Reagan

Nobelkomiteen har tidligere, med andre medlemmer, kommet med et liknende budskap til USAs president, nemlig da president Oscar Arias i Costa Rica fikk prisen i 1987 for sin fredsinnsats i Mellom-Amerika. USA under president Ronald Reagan væpnet på den tida Contras-opprørerne i Nicaragua. Daværende leder i Nobelkomiteen, Egil Aarvik, avleverte en kilevink til Reagan utenom den offisielle begrunnelsen.

- President Reagan, han må slutte å sende våpen og lage spetakkel i Mellom-Amerika, sa Aarvik til Dagbladet.

Når Nobelkomiteens leder, Gunnar Berge, i går tolket årets tildeling som «et spark på leggen» til president Bush og dem som følger hans utenrikspolitiske linje, så er det ikke første gang Nobelkomiteens leder i klartekst tolker den offisielle begrunnelsen.

Berges friske utfall i går gikk naturligvis verden rundt i mediene, på samme vis som Aarviks, men det så ikke ut til å skape store bølger.

Ikke drøftet

Etterpå har de to medlemmene Inger Marie Ytterhorn og Hanna Kvanmo klargjort at komiteen ikke har drøftet å utdele noe «spark på leggen». Det er helt sikkert sant. I stedet har en helt enstemmig komité uttalt:

«I dagens situasjon preget av trusler om bruk av makt har Carter stått fast på prinsippene om at konflikter i størst mulig grad må løses gjennom mekling og internasjonalt samarbeid basert på folkeretten, respekt for menneskerettighetene og økonomisk utvikling.»

Mens president Bush setter krigsfanger fra Afghanistan i fangeleiren på Guantanamo-basen på Cuba og nekter å anerkjenne dem som krigsfanger, er Carter opptatt av deres folkerettslige status. Mens Carter er en varm tilhenger av FN og alle dets institusjoner, forsøker Bush på aller måter å omgå FN. Den folkerettslig banebrytende internasjonale straffedomstolen nektet USA å være med på under Bush, og USA arbeider nå for at andre land skal gi alle borgere av USA amnesti for domstolen.

Carter forsøker fremdeles å bidra til fred mellom palestinere og israelere. Bush forsøkte først å holde seg helt utenfor striden, men ettersom han ble tvunget inn, har han bare forsøkt å dempe de verste utslagene av Israels krigsiver under statsminister Ariel Sharon.

Klar tale

Carter ønsker et USA som samarbeider med omverdenen. Under Bush ser resten av verden et USA som vil gå aleine når det passer og ikke være bundet av de reglene som gjelder for andre land.

I mai brøt Carter modig et politisk tabu i USA, da han dro til Cuba og snakket med president Fidel Castro for å forsøke å løse opp det meningsløst fastlåste forholdet mellom de to naboene. Lista over Carters reiser til land verden rundt for å fremme fred, demokrati, menneskerettigheter og utvikling er antakelig like lang som lista over alle de land Bush aldri har vært i, og de grunnleggende verdiene Carter kjemper for er nesten de samme som Bush ikke bryr seg om.

Når Carter i år får fredsprisen, som Nobelkomiteen ønsket å gi ham i 1978 for fredsavtalen mellom Egypt og Israel, så er det en forsinket pris, men en pris som har fått en sterkere begrunnelse for hvert år som har gått. Og med Carters advarsler mot krigsplanene til Bush i Irak er Nobelkomiteens valg høyaktuelt og griper inn midt i verdenspolitikken. Mange av kommentarene verden rundt viste tydelig at både hederen til Carter og sidesparket til USA under Bush er forstått.

Det er mulig Gunnar Berge i går tvilte på at president Bush ville oppfatte Nobelkomiteens begrunnelse og derfor kom med et «sammendrag» på et språk som texaneren forstår: «Et spark på leggen» går nok rett hjem.

SEIERSKYSSET: Tidligere president Jimmy Carter (78) mottar seierskysset av sin kone Rosalynn (75) etter pressekonferansen han holdt i hjembyen Plains i går.