Fredsprosessen i Nord-Irland

To av de viktigste personene bak fredsprosessen i Nord-Irland, David Hume og David Trimble, ble i dag tildelt Nobels fredspris for 1998. Her følger en kronologi over konflikten som har rystet den britisk-styrte provinsen nordøst på den irske øya:

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

1801:

Irland blir formelt annektert som en del av Storbritannia. Anneksjonen skjer midt under den langvarige krigen der britene trues av revolusjonens og Napoleons Frankrike, og har strategiske årsaker - men makthaverne i London pådrar seg ansvar for et lutfattig og utsultet land.

1914:

Det britiske Underhus vedtar etter årelang og hard debatt å gi å gi Irland «Home Rule», et begrenset selvstyre. På grunn av første verdenskrig blir vedtaket ikke satt ut i livet. Titusenvis av irer drar i krigen under britiske faner.

1916:

«Påskeopprøret» i Dublin slås brutalt ned av britene, som betrakter irenes forsøk på å erklære seg selvstendige mens Storbritannia kjemper for livet på Kontinentet som rent høyforræderi. Mange av lederne for opprøret blir henrettet, og går inn i irenes nasjonalbevissthet som martyrer og folkehelter.

1919 - 1922:

Irland rystes av borgerkrig, som ender med deling av øya. Den sørlige delen blir først en såkalt fristat innen det britiske samvelde, og fra 1937 en helt selvstendig republikk under navnet Eire. Ulster - de seks grevskapene i nordøst med protestantisk folkeflertall - forblir britisk.

1939-45:

Irland er nøytralt under annen verdenskrig. Tyske forsøk på å utnytte mange irers motvilje mot britene renner ut i sanden. I Nord-Irland får britene og senere amerikanerne viktige baser, og nordirsk industri yter store bidrag til krigsinnsatsen.

1960-tallet:

Protestantene har monopol på politisk makt og kontrollerer også arbeidslivet og andre deler av samfunnsapparate t i Nord-Irland. Katolikkene føler seg diskriminert økonomisk, politisk og religiøst, og det kommer til stadig mer alvorlige opptøyer.

1969:

Situasjonen i Nord-Irland er nå så spent at britene sender militære styrker til byen Londonderry, der motsetningene mellom protestanter og katolikker er spesielt harde. Den militære intervensjonen løser ingen problemer, men bidrar tvert om til en opptrapping av volden.

1972:

Den forbudte irske republikanske hær (IRA), den viktigste væpnede organisasjon på katolsk side, erklærer gjennom sin politiske fløy Sinn Fein en kortvarig våpenhvile. Sinn Fein-lederne Gerry Adams og Martin McGuinnes reiser til London for direkte samtaler med den britiske regjering.

1974:

IRA erklærer igjen en kortvarig våpenhvile, denne gang i forbindelse med julefeiringen. Nye kontakter mellom Sinn Fein-ledere og britiske myndigheter i London. Det sprer seg et forsiktig håp om at en fredsløsning kan være innen rekkevidde.

1975:

IRA innstiller alle væpnede aksjoner på ubestemt tid fra 9. februar, og denne gang varer våpenhvilen helt til 22. september. Men den tar slutt på høstparten, da briter og irske nasjonalister gjensidig beskylder hverandre for hykleri og svindel.

1981:

IRA-fanger i nordirske fengsler sultestreiker, og flere av dem dør. Aksjonen vekker sympati langt utenfor Nord-Irlands grenser, og IRA og Sinn Fein skjerper holdningen mot britene. - Hvis og når situasjonen gjør det mulig å forhandle, vil IRA snakke og kjempe på samme tid, blir det sagt.

1990:

IRA erklærer for første gang på 15 år en tre dager lang våpenhvile i juleuken. I årene som kommer blir det vanlig med slike våpenhviler, noe som på lang sikt bidrar til å mildne de uforsonlige britiske holdningene overfor Sinn Fein noe.

1993:

John Hume, som leder Nord-Irlands moderate og katolskdominerte sosialdemokratiske parti innleder hemmelige samtaler med Gerry Adams. Samtalene skaper raseri blant ytterliggående protestanter, som dreper ni katolikker i hevnaksjoner. Storbritannia og Irland lanserer felles fredsplan.

1994:

Storbritannias statsminister John Major gir de nordirske katolikkene en viktig innrømmelse, da opphever forbudet mot kringkastingsintervjuer med IRA-og Sinn Fein-medlemmer. Han lover folkeavstemning om en eventuell endring i Nord-Irlands folkerettslige status.

Irlands statsminister Albert Reynolds sier det neppe blir fred i Nord-Irland «i vår tid». Men 13.oktober 1994 kunngjør de protestantiske terrorgruppene i nord for første gang en våpenhvile, og samme måned patruljerer for første gang på 25 år ingen britiske soldater i Londonderrys gater.

1995:

De britiske patruljene forsvinner også fra gatene i Belfast. Irlands utenriksminister Dick Spring og Storbritannias minister for Nord-Irland Sir Patrick Mayhew legger siste hånd på en ny fredsplan, som legges fram av Major og hans irske kollega John Bruton 22. februar.

1996:

Etter at USAs president Bill Clinton har vært på besøk i Nord-Irland, anbefaler hans personlige utsending Bill Mitchell at de væpnede gruppene i provinsen skal la seg avvæpne «parallelt» med utviklingen i fredssamtalene, som innledes i juni samme år.

IRA bryter imidlertid sin våpenhvile ved å sprenge en kraftig bombe i finansdistriktet Docklands i Øst-London, der to mennesker blir drept og 100 kommer til skade. Halvannen uke senere omkommer en av IRAs bombemenn, da sprengladningen han transporterer, eksploderer på en buss i sentrum av London.

1997:

IRA erklærer en 19. juli en «utvetydig» våpenhvile. Seks uker senere går Sinn Fein for første gang inn i fredssamtaler.

1998:

Storbritannias statsminister Tony Blair går med på at det opprettes politiske organer med myndighet på begge sider av den irsk-irske grensen. Blairs minister for Nord-Irland, Mo Mowlam, står sentralt i fredsprosessen. Bombeeksplosjonen i Omagh 15. august, der 29 mennesker ble drept, sjokkerer en hel verden og skjerper kravet fra alle parter i konflikten om at det nå må bli fred.

To av prosessens fremste pådrivere, John Hume og David Trimble, vinner Nobels fredspris for sin innsats.

(NTB)