Fremad i mange retninger

Et klikk unna på nettet. Oslo2002.no med lenker til et globalt nettverk av lokale informanter og demonstranter mot Verdensbanken. I Oslo venter politiet med panserbiler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SPØRSMÅLET ER IKKE: Hvordan skal vi stoppe pøbler som planlegger gateslag med politiet under Verdensbankens forskerkonferanse i Oslo? Det er når sant skal sies en totalt forvrengt problemstilling. Spørsmålet er heller ikke hvor politiet bør legge jernringen rundt bykjernen for å kontrollere og isolere demonstrantene. Eller hvilke politiske aktivister som må taues inn for å unngå verdenskrig i sentrums gater. Spørsmålet kan i stedet være: Hvorfor har politimester Anstein Gjengedal store politistyrker med panserbiler i beredskap mot Noregs Mållag, Senterungdommens Landsforbund, Dagbladets transportarbeiderklubb, Røde Jævler og de andre organisasjonene som har sluttet seg til nettverket Oslo2002 for å delta i en fredelig og fargerik demonstrasjon noen sommerdager i byen?

SPØRSMÅLET ER videre: Hvordan har politiet tenkt å bidra for å få avdemonisert sitt bilde av demonstrantene som samfunnsfiender? Riktignok har over femti av demonstrantorganisasjonene i nettverket forberedt seg i månedsvis med inviterte gjesteforelesere, seminarer og paroleverksteder. Medlemmene har skaffet seg kunnskaper om verdenshandelen, politiske og økonomiske systemer som bør imponere, snarere enn skremme et ideologisk testosterontungt politikorps. De er der ute på Internett og etterlyser besteforeldregenerasjonen, for å få med kvalifiserte veteraner under paroler som «Frihandel forurenser», «Ja til kvinner - nei til Verdensbanken», «Vår verden er ikke til salgs», «Slett u-landsgjelda - slipp strupetaket» og «Stans Verdensbankens undergraving av faglige rettigheter». Hørte jeg noen applaudere?

SVARET ER at det bare er presentasjonen av demonstrantene som engasjerte mennesker i rettmessig dialog med publikum som kan vise at politiet kjenner sitt ansvar for å forebygge vold. I stedet risikerer vi at politiets macho- og maktdemonstrasjon fra treningsleiren på Fornebu og alle unntakstiltakene som er planlagt, kan hisse opp stemningen og kanskje trigge en og annen bråkebøtte som opprinnelig slett ikke hadde tenkt seg til Oslo denne helga. En slik massiv og aggressiv beredskap fra ordensmakten trekker i beste fall oppmerksomheten vekk fra det politiske innholdet i demonstrasjonene. I verste fall skaper den vold.

SVARENE ER FLERE enn at erfaringene fra Seattle, Genova og Göteborg viser hva som skjer når demonstrasjonene kommer ut av kontroll. Et annet svar er at kunsten å forebygge eventuell vold er å legge til rette slik at omstendighetene rundt demonstrasjonen blir så udramatiske, inkluderende og fri for skarpe skudd at både publikum og demonstranter gjenoppdager demonstrasjonstoget, appellene, motkonferansene og gatefestene som en helt lovlig og aktiviserende form for politisk samtale. Og nettopp fordi samtalen om globaliseringen har vist seg å kunne mobilisere så bredt på grasrota at de politiske partiene i våre dager bare kan drømme om noe liknende, er det direkte dumt å la frykten overta i stedet for å oppmuntre politisk aktivitet på gata som en revitalisering av demokratiet.

SPØRSMÅLET ER VIKTIG: Hvordan går det når vi flytter den offentlige samtalen ut av enveiskommunikasjonen som foregår i mediene, der TV har overtatt som den viktigste talerstolen for de utvalgte gjengangerne, ut av Stortinget og styrerommene, utenfor de vanlige kontrollørene? Som alle på nett vet, har den i lang tid holdt til her hvor debatten verken lar seg styre eller stoppe av programledere, redaktører eller lovens lange arm. Men vi har liten trening i å åpne gatene for store folkemasser som via nettet lar seg mobilisere raskt for en sak. Det krever kløkt mer enn panserbiler. En politimester i Oslo må selvfølgelig kunne vise at han kan håndheve loven, også med makt, når det er nødvendig. Det er en av forutsetningene for en demokratisk stat. Under demonstrasjonen mot Verdensbanken skal derfor politiet sikre demonstrantene en innvilget rett til å ytre seg på gata.

SPØR OPPRØRERNE «Reclaim The Streets» som mandag arrangerer gatefest uten tillatelse, om det ikke nettopp er mangelen på tillatelse som er en vesentlig del av budskapet om å «ta tilbake gata»? Da begynner vi nemlig å nærme oss globaliseringspolitikkens kjerne, som både er lokal og global. Den gjelder den internasjonale pengepolitikkens virkninger på våre høyst lokale liv. Da er «sakene» mange og befinner seg på svært ulike nivåer. Det fordrer igjen at ordensmakten viser at den kan skille mellom likt og ulikt og avstår fra krigserklæringer når noen er sivilt ulydige uten at staten behøver å føle seg direkte truet.

SPØRSMÅLET ER i all enkelhet: Hvordan skal verden styres? Ifølge Naomi Klein, som skrev den yngre motmaktas bibel «No logo», lar svaret vente på seg. Heldigvis. Demonstrantene går ikke samlet bak én felles ideologisk fane. Det er ikke sosialismen mot kapitalismen slik vi kjenner den fra tidligere slag, som mandag skal toge fra Jernbanetorget. Det er ikke én global visjon som skal presenteres, men «et stadig tettere internasjonalt nettverk av svært lokale initiativ, som bygger på direkte demokrati», som det heter hos Klein. Nå har politimester Gjengedal sjansen til å vise om han forstår sitt lokale ansvar i et globalt mylder av ytringer. «Nei til politihunder som biter barn,» for eksempel.