Fremad russere!

Sport er nasjonsbygging. Også i et land med et forvirret selvbilde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Davajitje rossiankie, eller snarere, heng i russere. Lyden står ut av TV\'n. Kommentatoren er som Rike og Carlsen til sammen, for også i disse trakter frykter man for at kommentatorboksen skal sprenges i lufta når følelsene fra de olympiske arenaene i og rundt Torino tennes. Russland er tilbake som en stor vinteridrettsnasjon, og det merkes på TV-kanalenes sendeflater. TV-reporterne kler seg i klærne som utøverne bruker, i en svært synlig og bevisst støtteerklæring til nasjonens helter. Der står reporterne i Vinterlandet, i en slags syntetisk lusekofte i hvitt og rødt, og intervjuer utøvere i den samme lusekofta i hvitt og rødt. Vakkert er det ikke, bortsett fra de snøkledte kulissene. Men hvilket moteblad med respekt for seg selv vil gi terningkast seks til klærne til en olympisk tropp?

MEN KOMMUNIKASJONEN er effektiv. Og det er det viktigste. \'Ja, jeg er stolt over det de russiske utøverne gjør i Torino. Det gjør det godt å være russer\', sier Anna, en kvinne i 30-åra. Men sånn har det ikke alltid vært. På 1990-tallet var det mye russiske idrettsutøvere ikke hadde. Penger var en ting, men de hadde heller ikke noen nasjonalsang, etter Sovjetunionens kollaps. Så når en russer vant - og ryktene om doping hang som tåke rundt ham - så hadde han ikke en gang en nasjonalsang å støtte seg til, der han sto øverst på seierspallen. Det var nesten ingen supportere å støtte seg til heller, så der sto noen få forsagte gullvinnere, og de hadde på en måte mindre å glede seg over enn andre gullvinnere. For hva er vel sirkus, uten verken sang eller hjemmepublikum?

ANNERLEDES NÅ. Nå er russere til stede i Torino. Flagget er på alle arenaer. Smilet, vissheten om at du henvender deg til noen der hjemme som setter pris på det du har gjort, er til stede. Nasjonalsangen er også tilbake, selv om den er den gamle sovjetiske, med en moderert tekst i forhold til den som gjaldt under Stalin. Men det er tross alt lov å være russer, uten å bli beskyldt for å være prostituert, tilhøre mafiaen, eller være spion. Russland er i ferd med å bli en stolt idrettsnasjon. Ikke helt som i Norge, der den kollektive vissheten om at vi i kraft av vårt blod har en messiansk misjon der ute i snøen, og der samfunnet stanser helt når det er sjanse for norsk gull, selv om det er i en idrettsgren som sprint på ski, et sportslig uvesen som for eksempel en Torleif Haug ganske sikkert ville gremmet seg over.

MEN I DISSE TRAKTER gjelder selv sprint på ski, ganske enkelt fordi det dreier seg om en nasjon med ambisjoner om å være med, om å være moderne. Idrett er et element i den russiske nasjonsbyggingen. Ikke helt som i Norge, der Nansens og Amundsens bravader, og vinterolympiadene fra Chamonix i 1924 og seinere, bygget en mytologi om at Norge var en nasjon av hardhauser som sto støtt i snøen, mot både svensker og dansker. I Russland er idretten i ferd med å bli en mulighet til å vise glede og patriotisme uten at det nødvendigvis knyttes til nasjonalisme og militarisme, som er de andre navnene på moderne russisk nasjonsbygging. Komikere i Norge gjør seg morsomme med å si: Gi ungdommen brennevin før idretten tar dem. I Russland kan man med hell si: Gi ungdommen idrett før nasjonalismen tar dem. Derfor er det noen av oss som jubler for syntetiske lusekofter i hvitt og rødt. Davajitje rossiankie.