Fri flyt på Løvebakken

Det er ikke bare renta som flyter for tida. Det politiske livet er preget av uro og uklarhet. Ett år før valgkampen starter for alvor, er bare én ting sikkert: Alt kan skje. Hadde Heraklit levd i dag, ville hans ord om at alt flyter vært en presis beskrivelse av norsk politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siden valget for tre år siden har det bare har vært én stabil faktor i norsk politikk. Fremskrittspartiets oppslutning har vært høy. Partiet som tidligere var noe av det mest uberegnelige vi hadde, både i politikk og størrelse, har fått enda flere velgere enn ved rekordvalget i 1997. Og de er blitt trofaste. Likevel er Fremskrittspartiet utelukket i enhver regjeringskabal. Også det sier sitt om tilstandene.

  • Det mest dramatiske som har skjedd i vår, er ikke selve regjeringsskiftet, men at Arbeiderpartiet har gått på den ene smellen etter den andre i løpet av så kort tid. Verst er uenigheten i egne rekker om den politiske kursen. Splittelsen i norsk politikk følger ikke gamle mønstre. Den går tvers gjennom Arbeiderpartiet. Og kommer den til syne ved åpent opprør. Partidisiplinen er forvitret. Det er selveste Haakon Lie blitt et eksempel på. Det skulle vært i hans velmaktsdager!
  • På en eller annen måte må Jens Stoltenberg ha skuffet sine tilhengere dramatisk. Det kan skyldes at han selv spente forventningene altfor høyt. Han kjører nå den samme blokkuavhengige kursen som han kritiserte Bondevik for, og hans regjering er neppe sterkere enn den han i vinter karakteriserte som «enestående svak». Og da tenker jeg ikke bare på de enkelte statsråders kvaliteter. Og Bondevik slapp i det minste opposisjon i egne rekker, selv om han styrte med tre partier.
  • I så viktige saker som kommuneøkonomien og jordbruksoppgjøret er Høyre blitt regjeringens støtteparti. Også i revidert budsjett kom regjeringen i havn med støtte fra Høyre på viktige poster. Dette er ikke uventet, for det var slik slalåm Gro kjørte. Men i mellomtida har Arbeiderpartiet slått inn på en ny linje. Det skal være fast styring, helst flertallsregjering, og ingen vingling fra side til side, slik Bondevik drev med. I dag ser slike tanker ut til å være forduftet. Stortinget går fra hverandre med stor bitterhet mellom sentrum og Arbeiderpartiet. For å få i stand et regjeringssamarbeid med ett eller flere sentrumspartier, må det skje et politisk klimaskifte. Et valgår er dårlige tider for det.
  • Enda en usikkerhetsfaktor føyer seg inn i dagens bilde. Det er ennå ikke klart om Kjell Magne Bondevik tar gjenvalg. Han skal bruke sommerferien til å bestemme seg. De fleste gjetter på at han stiller på nytt, men at han gjør det mer av plikt enn lyst. Sier han nei, svekker han sentrumsalternativet, selv om han likevel kan bli statsminister. Derfor er det et formidabelt press på ham i alle tre partier for at han skal stille opp. Gjør han det, er det ikke for å bli vanlig medlem av utenrikskomiteen. Faller sentrum bort som alternativ, kan han gjøre uventede ting for å bli statsminister. Døra til Høyre er på gløtt. Senterpartiet kan miste sin vippeposisjon. Og Odd Roger Enoksen vil neppe la Jens Stoltenbergs regjering bli sittende urørt.
  • I dag er det vanskelig å tenke seg at Stoltenberg kan overleve et valg som gir såkalt borgerlig flertall. Hva som kommer i stedet, er ett av de mange åpne spørsmålene. Vil Carl I. Hagen nøye seg med å bli stortingspresident og være passiv fødselshjelper for en Bondevik-regjering med Høyre som deltaker? Neppe, spør du meg. Det eneste sikre er at velgerne tross alt har ganske mye å si. Og 15 måneder er lang tid i politikken. Bare på de siste tre månedene er alt snudd på hodet. All politisk rekved som i dag flyter rundt med skiftende strømmer, skal til slutt drive på land. Datoen ble bestemt i går: 10. september 2001.