23 ÅR PÅ DØDSCELLE: Debra Milke sier at hun nå lærer seg å leve i frihet - slik hun for 24 år siden måtte venne seg til forholdene bak lås og slå. Foto:Jarod Opperman/dpa
23 ÅR PÅ DØDSCELLE: Debra Milke sier at hun nå lærer seg å leve i frihet - slik hun for 24 år siden måtte venne seg til forholdene bak lås og slå. Foto:Jarod Opperman/dpaVis mer

Fri og frank - etter 23 års trussel om henrettelse

Debra Milke ble kritthvit i håret av 23 år på dødscelle. Nå jubler den tysk-amerikanske kvinnen over friheten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN (Dagbladet): - Verden var blitt totalt forandret i løpet av de 24 årene som jeg satt innesperret. Jeg måtte lære meg å leve i frihet igjen -  på samme måte som jeg i sin tid måtte venne meg til å sitte i fengsel, sier Debra Milke (51) til The Arizona Republic i sitt første intervju etter at saken mot henne ble definitivt lukket.

Samboeren drepte sønnen
Milkes samboer ble den 2. desember 1989 anholdt av politiet. James Lynn Styers ville rapportere den fire år gamle Christopher savnet. De to hadde vært sammen på et kjøpesenter, og plutselig var gutten forsvunnet, hevdet Styers. Men betjentene trodde ikke riktig på historien hans. Etter å bli avhørt i 14 timer, vedgikk han til slutt at han selv og en kamerat hadde kjørt Debra Milkes barnet ut i ørkenen, skutt ham i hodet og gravd ham ned i sanden.

Råtten etterforskning
Godt hjulpet av den korrupte etterforskningslederen Armando Saldat - som tidligere hadde vært i søkelyset for falske forklaringer - serverte de to gjerningsmennene en historie om at Debra Milke skulle ha tilbudt dem penger for å bli kvitt den problematiske sønnen. Christopher var hyperaktiv, og han skal ha stått i veien for hennes lykke i det ferske forholdet med Styer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politimannen hevdet etterpå at disse informasjonene var kommet fram under det han kalte «samtaler» med de mistenkte — og at det derfor ikke eksisterte notater, lydbåndopptak eller undertegnede rapporter.

Dødsdom
Bevisene var tynnere enn rispapir, men likevel ble Debra Milke tiltalt for å ha vært ansvarlig for bortføringen av og drapet på sønnen. Drapsmennene forklarte at hun hadde tilbudt dem utbetalingen på sønnens livsforsikring - 5000 dollar - i honorar for ugjerningen. 

Den verste nedturen i retten, må ha vært da en alltid sjalu lillesøster dukket opp som vitne for å bekrefte at Debra hadde vært en dårlig mor. Juryens kjennelse lød «skyldig» og dommeren kvitterte med dødsstraff.

Ville overleve
I 1989 var Debra Milke 25 år gammel og hadde aldri før vært i konflikt med loven. Allerede i varetekt ble hun kjent med prostituerte og hardkokte gjengmedlemmer - en helt ukjent verden. Og Debra Milke skulle hurtig få lære seg fengslets hakkeorden. Der befinner folk som har drept barn seg helt nederst på ranglista - og må regne med å få spytt på matfatet, samt uendelige mengder av annen sjikane.

Halvt tysk
- Jeg skal ikke dø her, sa jeg til meg selv: - Og jeg skal ikke tilbringe resten av livet mitt her. Jeg skal greie å komme meg ut herfra, sverget jeg - mens jeg forbannet Gud og mennesker, sier hun i intervjuet - som får stor oppmerksomhet i tyske medier og trykkes i sin helhet av blant andre Bild Zeitung og die Welt.

Tyskerne følger saken på tett hold, fordi Debra Milke ble født i Vest-Berlin.  Moren var tysk og faren en amerikansk soldat, som giftet seg med sin datters mor og tok familien med tilbake til Arizona, da tjenestetiden hans i Europa var slutt og Debra et år gammel.  

Lys i tunnelen
Utenfor murene fortsatte gamle og nye venner med å tro på at Debra snakket sant. De sørget for at navnet hennes ikke ble glemt av offentligheten, og rett som det var sto den milde kvinnen fram i intervjuer og fortalte om saken sin - uten å avsløre for mye om de horrible soningsforholdene. Hun var ikke ute etter lettelser i hverdagen, men ønsket å holde fokus på viktige spørsmål - nemlig de konstruerte bevisene som førte til dødsdommen. Og etter over 20 års kamp, øynet støttespillerne lys i tunnelen da en domstol opphevet en gammel dom hvor etterforskeren i Milke-saken hadde servert åpenlyse løgner.

Ny sak
Nå måtte også hennes sak rulles opp på nytt. Statsadvokaten i saken ville - av en eller annen grunn - ikke gå med på at bevisene hadde vært syltynne og at politivitnene løy så det sprutet. Dommerne i saken trodde imidlertid ikke sine egne øyne, så de opphevet dommen - og lot Debra Milke slippe løs mot kausjon. Senere forsøkte anklagemyndighetene seg på alle mulige krumspring for å fortsatt holde Milke bak lås og slå. I siste runde bestemte imidlertid høyesterett at hun ikke kunne tiltales på nytt for drapet på sønnen — og dermed var marerittet definitivt forbi.

Ny virkelighet
Milke kunne i fjor høst forlate retten som en fri kvinne. Noe av det første hun gjorde, var å søke tilflukt i en sofa - med rikelige mengder iskrem foran seg. 20 kilo senere, så hun i øynene at det var på tide å få bearbeidet fengselspsykosene og de posttraumatiske lidelsene, samt ta opp normal kontakt til andre mennesker - og å lære seg omgang med moderne teknikk.

- Jeg aksepterer livet mitt slik som det er nå, svarer hun på The Arizona Republics spørsmål om hvorvidt hun er bitter : -De tapte årene får jeg likevel aldri tilbake.

Klaustrofobi
Som dødskandidat, måtte Milke gjennom årene finne seg i å bo på små eneceller. Bare i perioder fikk hun lov til å slippe ut et par daglige timer. Og det var først etter at hun opparbeidet seg stempel som «troverdig» at hun fikk daglige turer i luftegården. Ett av resultatet er en solid klaustrofobi, som hun fortsatt må slåss med.

Monoton hverdag
Hver dag var dønn lik den neste, og det ene året skilte seg ikke fra det andre. Opp klokka halv seks og skrive brev og dagbok en time, før det var tid for å dusje, rydde celle og gjøre rent, så timevis med lesing av litteraturklassikere — annet hadde hun ikke å ta seg til. Bare den hemmelige utvekslingen av små brev på små lapper med hun på nabocella bydde på kjærkomne avbrekk i den grå rutinen.

Skulle henrettes
En vinterdag i 1997 gikk alvoret i situasjonen opp for fullt, da en fengselslege dukket opp for å sjekke blodårene hennes — om de var egnet til henrettelse med gift.

Skulle dette vanviddet virkelig ikke slutte før de tok livet av henne? Presten kom for å gjøre forberedelser til siste reis, og lenge så det faktisk ut til at hun ville bli henrettet i januar 1998.

Advokatene hennes greide i siste liten å få gjennom en utsettelse.

Skritt for skritt
De første månedene i frihet ble tilbrakt i et hus som støttespillerne hennes stilte til rådighet. Debra var utstyrt med fotlenke og hadde strenge begrensninger for hvor langt vekk fra eiendommen hun kunne bevege seg.  Den andre dagen våget hun seg et par skritt ut i hagen. Senere turte hun å gjøre seg spaserturer rundt kvartalet.

På grunn av den strenge isolasjonen, var hun i løpet av de mange fengselsårene aldri syk. Men ute i samfunnet igjen, sto den ene influensaen klar for å overta etter den forrige.  Hun måtte lære seg at mobiltelefonen samtidig er en liten computer, og finne ut hvordan den virker.

Nye oppgjør A
dvokatene kaster seg nå over de statstjenestemennene som i sin tid var involvert i den skandaløse etterforskningen mot Debra Milke — og truer med å saksøke dem hver i sær for alt de eier.

Men først og fremst kommer Phoenix kommunekasse til å bli hardt rammet.  For Milke kan regne med at domstolene vil tilkjenne henne millioner i erstatning.

Sønnens to drapsmenn venter fortsatt på å bli henrettet. — Jeg går ikke rundt med noe håp om at de skal dø.  Det ville likevel ikke endre på noe. Og de to kommer likevel til å dø i fengslet.

Søker stillhet
- Jeg opplevde de psykeste ting, som å se kvinner bryte psykisk sammen og tenne på seg selv, sier hun i intervjuet med The Arizona Republic. 

I dag har Milke et lite hus i utkanten av Phoenix og har funnet en fast jobb som bokholder i et lite firma.

- Jeg tar en dag av gangen og går små skritt. Tempoet i dette samfunnet er blitt voldsomt, og det bor så mange mennesker i Phoenix.  Derfor søker jeg stillhet og ro i utkanten av byen.  I fengsel måtte jeg - 24 timer i døgnet - leve med folk og lyder omkring meg.  Nå kan jeg selv velge hva jeg vil høre — og hvem jeg ønsker å møte, sier Debra Milke.

KILDER
The Arizona Republic, die Welt, Bild Zeitung.

TAKK: Debra Milke kan takke advokaten Michael Kimerers iherdige innsats for at hun etter 24 år innesperring - 23 av dem med dødsstraff hengende over hodet - fikk sin uskyld bevist. Foto: REUTERS/Ralph D. Freso
TAKK: Debra Milke kan takke advokaten Michael Kimerers iherdige innsats for at hun etter 24 år innesperring - 23 av dem med dødsstraff hengende over hodet - fikk sin uskyld bevist. Foto: REUTERS/Ralph D. Freso Vis mer