Frihet, likhet, déjà vu

Den risikable opptrappingen av fredelige, lovlige demonstrasjoner til aksjoner som glir over i terror og motterror, er nå i gang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HAR VÆRT inne på «Protest.Net» og fått mitt pass påskrevet. Der står det i klartekst at vi i de etablerte mediene bare interesserer oss for aktivistenes rettferdige kamp hver gang det er for å spytte på dem.

«Vi beskyldes for å være feilinformerte bløthjertede pøbler uten bedre ting å ta oss til enn å marsjere fram og tilbake for å blokkere trafikken,» skriver aktivistene på dette nettstedet.

Det er en tale inne fra den mentale bunkersen der de tjukke, ugjennomtrengelige veggene er murt opp av bastante forestillinger om at «vi» står mot «dem». Men snart går de ut av nettet med sin aktivistkalender av frykt for å bli registrert og avlyttet av det amerikansk-britiske Echelon-systemet som overvåker undergravende trafikk på Internett.

STEINKASTERNE i Göteborg står i en lang historisk linje av protestanter, opprørere og revolusjonære som på sekstitallet fikk sin historie omskrevet til ukritiske helteepos med religiøse overtoner, slik som i Alberto Kordas ikon-bilde av Che Guevara. Det begynte som franske studenters protest mot autoritære og stivnede læresteder, ble trappet opp da politiet skjøt og drepte studenten Benno Ohnesorg i 1967 under en demonstrasjon i Berlin mot sjahen av Iran, og endte tragisk et tiår seinere i Stammheim-fengselets spesialbygde avdeling der Ulrike Meinhof og Andreas Baader begikk selvmord etter at forsøket på å sprenge fri lederne for Rote Armee Fraktion slo feil i 1976.

VI SOM FIKK vår erfaring som demonstranter i protesttog mot USAs krigføring i Vietnam, glemmer aldri at den amerikanske nasjonalgarden skjøt og drepte fem studenter som protesterte mot krigen inne på universitetsområdet til Kent State University den 4. mai 1970. Richard Nixon var president, og bygningsarbeiderne i New York hadde gått til angrep på demonstrantene med sine tunge plasthjelmer som slagvåpen på vegne av «det tause flertall».

Slike aksjoner ble begrunnelsen for grupper som «The Weathermen», som plasserte og sprengte bomber i offentlige bygninger i USA og omdefinerte seg fra protestanter som benyttet seg av ytringsfriheten og anledningen til å stemme med føttene, til å bli urban gerilja i væpnet kamp mot politi og andre statlige myndigheter. Altså terrorister.

HISTORIEN om Ulrike Meinhof handler om den venstreorienterte, velmenende journalisten som gradvis utviklet seg til en, i egne øyne, hevnende engel med mandat fra alle verdens undertrykte og mishandlede. Etter hennes død kidnappet gruppen som bar hennes og Baaders navn, presidenten i den vesttyske arbeidsgiverforeningen, Hanns Martin Schleyer. Bildet av den kidnappede, mishandlede og livredde maktpersonen er et omvendt ikon i historien om en politisk ytring som gled over i kriminell vold. Som selvoppnevnt «folkets domstol» henrettet de Schleyer. Resten er en historie om flykapringer, sprengninger, mytedannelse og død.

VRANGFORESTILLINGEN var at når makta skjerpet undertrykkingen av massene for å stanse terroristene, skulle trykket bli så stort at massene ble bevisstgjorte revolusjonære som gjorde opprør og erstattet de kapitalistiske undertrykkerne med sine egne eliterepresentanter som så kunne styre etter de leninistiske prinsippene for proletariatets diktatur i en lokalt tilpasset form.

Den risikable opptrappingen er nå i gang. De maskerte steinkasterne var bedre organisert i Göteborg enn de var i Seattle og i Praha. De er bedre trent i å infiltrere ikkevoldelige, lovlige demonstrasjoner og har utviklet både strategi og taktikk for kampen mot ordensmakten ved store møter. Det er all grunn til å frykte at hodene inni de svarte finlandshettene er ganske overopphetede og produserer bunkersmentalitet på store doser adrenalin.

DET FORELØPIGE svaret kommer fra EU, som setter ned en komité som skal komme med forslag og planer for hvordan dette fenomenet skal møtes. På den mykere fronten utreder Sveriges Ingvar Carlsson hvordan man kan unngå situasjoner og scener som de i Göteborg.

Forrige gang var det den fredelige protesten som ble terrorens offer. Den mistet oppslutning fordi folkeflertallet ikke så på seg selv som en undertrykt masse klar til å bli ledet i fortapelsen av mer eller mindre forskrudde diktatorspirer med tvilsom respekt for menneskeliv. Det er en utvikling som kan gjenta seg dersom ikke paraplyorganisasjoner som Göteborg-alliansen selv sørger for å identifisere provokatørene og holde dem på avstand fra sine lovlige og fredelige ytringer.

Og det er en tragisk misforståelse blant aktivistene at denne artikkelen i en etablert avis er det samme som å bli spyttet på.