Frihet og rettigheter

Den østeuropeiske dissidentbevegelsen er død. Men dens idealer bør fortsatt mane til kamp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På sankthansdagen

, 24. juni, døde en av veteranene fra den østeuropeiske dissidentbevegelsen, den polske skribenten og politikeren Jacek Jan Kuron. Han ble 70 år gammel, og de siste åra har han vært på det nærmeste glemt utenfor hjemlandet - til tross for at tidligere president og leder for Solidaritet, Lech Walesa, utvilsomt hadde sine ord i behold da han i sin minnetale sa: «Kuron var den ubestridte lederen for den antikommunistiske kampen i 1970- og 1980-åra. Uten ham ville det ikke blitt noen seier.» Ennskjønt, seier? Endringene siden kommunistdiktaturenes fall i Øst-Europa er utvilsomme. Men sett på bakgrunn av den kampen Kuron og flere andre dissidenter førte, har den seieren Walesa taler om, sine beske sider.

Selv om

Kuron hadde vært tilstrekkelig opposisjonell allerede som gutt til å bli kastet ut av den ungkommunistiske bevegelsen og fra skolen, ble han i 1953 medlem i det polske kommunistpartiet. I 1964 ble han ekskludert og satt i fengsel, fordi han hadde kritisert partiets pampevelde i et åpent brev. Han tilbrakte da tre år i fengsel; det skulle alt i alt bli ni år bak murene, inntil han fikk amnesti i 1984. Da var han for lengst en ledende dissident, med arbeidernes rettigheter som en av sine fanesaker.

I 1976 grunnla han KOR, Komiteen til forsvar for arbeiderne. Den fikk en avlegger i selve det bolsjevikiske kjernelandet, Sovjetunionen, SMOT het bevegelsen der. Men mens SMOT fikk minimal betydning i Sovjetunionen, forvandlet KOR seg i Polen til Solidaritet. Den bevegelsen ble grunnlagt etter streikene i Gdansk i 1980, med Lech Walesa som leder og Kuron som en av ideologene bak.

Mange hendelser

og mange personer bidro til sammenbruddet av Russlands kommunistiske imperium og Berlinmurens fall. Solidaritet var utvilsomt en viktig faktor. At man seirer over sin fiende, betyr imidlertid ikke at man seirer selv. Gjennom KOR, og seinere Solidaritet, kjempet Jacek både for politisk frihet og arbeidernes rettigheter. Da Mikhail Gorbatsjov innledet sin perestrojkapolitikk i Sovjetunionen, en hendelse som var den direkte foranledningen til imperiets seinere sammenbrudd, pågikk andre reformer i Vesten. Under henholdsvis Margaret Thatcher og Ronald Reagan ledet Storbritannia og USA an i kampen for at politikken skulle underlegges markedet. Industrier og foretak ble privatisert, arbeiderne mistet flere av sine opparbeidete rettigheter; sammen med arbeidsplassene ble deres rettssikkerhet billedlig talt lagt ut på anbud.

Det er en

utvikling som bare har skutt fart de siste 20 åra. Også i et tilsynelatende grunnfestet sosialdemokrati som det norske er politikkens underordning under markedet blitt en selvfølgelighet. Det er derfor ikke til å forbauses over at markedstenkningen feide inn over Øst-Europa og Russland da det gamle systemet raknet. I manges øyne var statlige garantier og reguleringer synonymt med kommunisme.

Etter det første frie valget i noe østeuropeisk land etter krigen, som ble arrangert i Polen i 1989, ble Jacek Kuron arbeids- og sosialminister i Tadeusz Mazowieckis regjering. Den tidligere dissidenten og politiske fangen ble ikke blendet av makten. Ikke bare organiserte han suppekjøkken og matutdeling til de fattige og arbeidsløse som nå kom til overflaten. Han sto selv og øste opp suppa.

Men suppekjøkken

er ingen løsning når rettighetene rakner og fattigdom og usikkerhet truer. Det var ikke veldedighet Kuron hadde kjempet for gjennom sitt opposisjonelle liv.

Kuron tilhørte en bevegelse som nå er gått inn i historien, den østeuropeiske dissidentbevegelsen. Det betyr ikke at dens mål er avleggs. Dens fiende var det bolsjevikiske imperium med sete i Moskva, hvor rettighetstenkning og forståelse av enkeltmenneskets verdighet historisk sett er noe nær fullstendig fraværende. Utviklingen etter Berlinmurens fall viser at arbeiderrettigheter og en frihet som ikke bare gjelder for pengene, men for menneskene, heller ikke kommer automatisk under vesteuropeisk ledelse. Bare tida vil vise om Solidaritets visjon om garanterte rettigheter kombinert med politisk frihet lar seg virkeliggjøre i et Europa med Brussel som administrativt sentrum.