Frihet og tvang

En stalinistisk kulturbyråkrat kalte hans musikk «en anarkists håndgranat». For en kompliment for en fri ånd!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Denne uka er det 100 år siden komponisten Dmitrij Sjostakovitsj ble født. Mange regner ham for det 20. århundres viktigste komponist. Det er mulig, men sikkert er det at hans musikalske talent av politiske grunner hadde det vanskeligst mulige utgangspunkt. Han ble terrorisert av stalinistiske kulturbyråkrater fordi han ikke var konform nok, og han ble kritisert av vestlige kunstnere for å være «kommunist». Men Sjostakovitsj oppnådde noe verken bikkjene til Stalin eller de fleste vestlige kritikere oppnådde. Modernisten Sjostakovitsj opplevde å bli folkekjær, han var den kontroversielle stjernen, geniet og nyskaperen som ble elsket av brede lag av folket.

FØRSTE GANG Sjostakovitsj skapte rabalder var i 1930 med operaen «Nesen», etter Nikolai Gogols novelle. Stykket latterliggjør pompøse rangspersoner, kler av makta, og Sjostakovitsj\' musikk var sjokkerende moderne. Det var da en anmelder kalte Sjostakovitsj\' musikk «en anarkists håndgranat». Andre gang han skapte rabalder var i 1936 med operaen Lady Macbeth fra Mtensk. Operaen hadde vært en suksess i hjembyen Leningrad i to år, men da den ble satt opp i Moskva var Stalin selv blant publikum. Den kommunistiske partiavisa Pravda kalte etterpå operaen «kaos i stedet for musikk». Det var en livsfarlig karakteristikk i de dager da terroren herjet på sitt verste. Nettopp i 1936 startet den store bølgen av den politiske terror som til slutt tok livet av rundt 20 millioner mennesker. Kunstnere var spesielt utsatt. De var offentlige mennesker, i et sykt system der det farligste av alt var å være nettopp synlig.

SLIK VAR DE faktiske rammer for kunst i 1930-åras Sovjetunionen. Slik var det perverse spillet der Sjostakovitsj og Stalins byråkrater lekte katt og mus på liv og død. Der det og ikke komme med innrømmelser - hvis det ble krevet - kunne være det samme som å underskrive sin egen dødsdom. Slik er Sjostakovitsj 5. symfoni en «innrømmelse», eller som Sjostakovitsj tvetydig sa det selv: «Det er en sovjetisk kunstners svar på rettferdig kritikk». Han hadde valget mellom å bøye nakken eller knekke den.

DET KAN VIRKE som om det er gjennom den tragiske historien, og sin egen kamp med den, Sjostakovitsj skapte sin største musikk. Det mest kjente av hans stykker er hans 7. symfoni. Den ble skrevet mens Hitlers soldater sultet ut en million mennesker i Sjostakovitsj\' by Leningrad, og granatene plystret rundt gatehjørnene. Stykket ble urframført i august 1942 i Leningrad, og var en sensasjon. Sjostakovitsj hadde klart å sette toner til det helvete folket opplevde under byens beleiring og en nådeløs krig mot Hitler. Med dette stykket ble Sjostakovitsj en virkelig folkekjær kunstner.

EN AV DEM som selv kjente Sjostakovitsj godt, og en av de fremste til å framføre hans musikk i våre dager, er lederen av Oslo-Filharmonien i 20 år, Mariss Jansons. Han sier: «Det er stort drama og stor tragedie i Sjostakovitsj. Det er drama mellom helten, som jeg tror alltid er ham selv, og det voldsomme, undertrykkende samfunnet. Sjostakovitsj overlevde hjemme, hjemme i sin sjel», sier Jansons. Og setter et foreløpig verdig punktum for debatten om Sjostakovitsj\' eventuelle unnlatelsessynder.