Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Frihet på russisk

Under Russlands økonomiske og politiske problemer gjærer spørsmålet om hvor landet kulturelt hører hjemme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOVJETUNIONEN

grenset til nær sagt alle land unntatt Australia. Russland berører geografisk Europa, Asia og Amerika. Derfor er det bare naturlig at landet nå aktivt har engasjert seg i å finne en løsning på krisen mellom Nord-Korea og USA. Men også innenrikspolitisk og kulturelt har den geografiske plasseringen stor betydning. I 200 år har intellektuelle spurt seg om Russland er et europeisk, asiatisk eller et eget eurasisk land, også i kulturell henseende?

I UKEAVISA

Literaturnaja Gazeta går nå en debatt om landets ti år gamle grunnlov. Representanter for «Folkepartiet» har hevdet at den ikke passer for landet, den er altfor «europeisk», med sin framhevelse av individets rettigheter og frihet. Derfor må grunnloven skrives om og ta hensyn til kollektivet, til den enkeltes plikter, ikke bare rettigheter. Loven underminerer samfunnet fordi den ikke skaper solidaritet, men egoisme. Bak påstandene og debatten lurer den doble forståelse av «frihet» som språklig kommer til uttrykk på russisk: Mens svoboda betegner en «vestlig» frihetsforståelse, der det ansvarlige individet er årsak til egne handlinger, betegner volja - som også betyr «vilje» - frihet som eruptiv naturkraft: Den som i denne forstand er fri, følger sine drifter, lyster og lengsler uhemmet, og kan bare temmes av ytre makt, av en Ivan den grusomme.

UNDER

overskriften «Mellom vilkårlighet og diktatur» intervjues en av grunnlovens forfattere, Aleksandr M. Jakovlev, i nummer 30 av avisa. Intervjueren framfører kritikernes argumenter om at individuell frihet ødelegger samfunnet. «Slik det ikke kan være for mye luft,» svarer Jakovlev, «kan det heller ikke være for mye frihet - under den forutsetning som for en jurist er helt selvfølgelig: Frihet er en verdi som bare kan realiseres innen lovens rammer. Og omvendt: hvis det finnes lover, men ingen frihet, er loven en fiksjon, en kamuflasje for diktatur, slik den var under Stalin.»

MEN HVA

da med motsetningen mellom samfunn og individ, mellom plikt og rett, undrer intervjueren. Jakovlev påpeker hvilke forferdeligheter som ble begått i fellesskapets navn under bolsjeviktida, og hevder at de også hadde årsak i at man satte en motsetning mellom kollektivet og den enkelte. Den finnes ikke: «Det er en velkjent historisk lærdom at alt menneskeheten har oppnådd, er blitt realisert gjennom fellesskap. Men det nye - nye tanker, nye ideer - kan bare fødes i den individuelle bevissthet. Og jo flere frie mennesker som finnes i et samfunn, jo mer blomstrer det, for bare gjennom dem kan ny teknologi, nye vitenskaper og ny kunst oppstå. Derfor er jeg for et fellesskap av frie individer.»

FRIE

individer? Hva i all verden er det, innvender intervjueren. Den jevne mann og kvinne forbinder bare personlig frihet med vilkårlighet, med kriminalitet, med forakt for loven, med den voksende kløften mellom rike og fattige. «Det ville vært underlig,» svarer Jakovlev, «om vi ikke fortsatt hadde hatt pels, når vi nettopp er kommet ut av jungelen. Så hvilket valg har vi? Enten kan vi la en førers sterke pote lede oss tilbake til jungelen, til alles likhet i fattigdom, hvilket vil si slaveri. Eller vi kan fortsette å kjempe oss bort fra jungelen. Er det ikke bedre å forsøke å overvinne motløsheten og fortsette langs den vei som siviliserte land har gått før oss? Men da må vi kvitte oss med noen dogmer. Vi må innse at et samfunn med like rettigheter ikke betyr et sted der alle er like rike. Av denne 'ulikhetens' grunn har alle de stater som blomstrer i våre dagers verden, vokst fram.»

INTERVJUEREN

minner om at multimilliardæren Roman Abramovitsj nettopp har kjøpt fotballlaget Chelsea. Burde han ikke ha investert pengene i eget land? «Det er to løsninger på det spørsmålet,» påpeker Jakovlev: «Enten kaster vi Abramovitsj i fengsel, eksproprierer eiendommen hans og fordeler den blant de fattige. Det er en metode vi kjenner. Eller vi utformer lover og regler som gjør det mest profitabelt å investere i hjemlige foretak. Kapitalen flyter dit avkastningen er størst, så la oss legge forholdene til rette for at det vil skje her. Foreligger ikke slike forhold, hjelper ingen tvangsmidler.»

Russland har kanskje ikke fjernet seg helt «fra jungelen», men veien bort går gjennom offentlig debatt. Det aner meg at den som pågår i Literaturnaja Gazeta, rydder terrenget et godt stykke framover.