frihet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg definerer ikke jazz som beskrivelsen av en musikalsk kategori eller en spesiell «sound». For meg er jazz en «spirit», en ånd, og den handler om bevegelse, om å søke eventyret, om feiring og frihet, sier en morgenmunter Wayne Shorter på telefon fra New York.

- Og ikke om en spesiell musikkretning?

- Jeg liker ikke det ordet. Retning brukt om musikk betyr at bevegelsen allerede er frosset. Det blir som å male et bilde av en statue. Jeg så nettopp et TV-innslag med Stanley Kunitz, vår 95 år gamle amerikanske poet laureate, og han sa det som jeg mener: «Jeg liker det når jeg ikke vet hva jeg driver med.» Han sa også at han skriver poesi for å overleve.

Sjokkbølge

Wayne Shorter har overlevd ved å dikte i toner i noen av jazzens største band. Etter fire år ved New York University var han innom Horace Silver's gruppe i 1956, og etter to års militærtjeneste ble han med i Maynard Fergusons orkester, der Joe Zawinul var pianist. I 1959 hentet Art Blakey ham til sine sagnomsuste Jazz Messengers, der Shorter ble musikalsk leder. I 1964, etter flere forsøk, fikk Miles Davis ham endelig over til den kvintetten som kom til å sette en standard for samtidsjazz gjennom resten av 60-tallet.

For både Blakey og Davis ble Shorter en viktig komponist og musikalsk idémaker, og da han startet Weather Report sammen med Zawinul i 1970, fortonte det seg som om en verdensmusikalsk sjokkbølge traff verden. Helt fra 1959 har han dessuten markert seg som en av samtidsjazzens fineste tenor- og etter hvert sopransaksofonister gjennom en jevn strøm av egne plater, og hva innebærer denne formidable bakgrunnen når Wayne Shorter går ut på en scene i dag? Enormt press eller enorm frihet?

Bevegelse

- Frihet, sier Shorter filosofisk. - Stor frihet til å forsøke ikke å besøke de samme opplevelsene som jeg har hatt i denne panoramiske fortida. Slik jeg ser det, har vi ikke noe annet valg enn å forsøke å bevege oss, her vi befinner oss mellom uendeligheten og evigheten.

- Er det dette du lærer de yngre musikerne som spiller med deg nå?

- Ja, og jeg vet at de har det moro sammen med meg. De er naturlig åpne for denne ånden, det eventyrlige ved å gå videre. På samme måte som vi var åpne, Herbie (Hancock), Tony (Williams), Ron (Carter) og jeg, da vi var med Miles. For meg var det bandet «the spirit of adventure».

Tenker du ofte tilbake på de åra?

- Ja. Jeg forsøker å se tilbake og gjenskape den springbretteffekten som fantes på 60-tallet. Jeg gjør det for ikke å glemme hva som var «the prime mover», katalysatoren, ånden.

- Mange beskriver hovedstrømmen i dagens amerikanske jazz som retrospektiv og nyklassisistisk og anklager unge musikere for å spille sånn som dere gjorde på 60-tallet. Er det en korrekt observasjon?

- På mange måter er det dekkende for det som skjer. Vi ser for eksempel pianister som forsøker å overgå det pianister fra Bud Powell til Keith Jarrett, Herbie Hancock og Chick Corea gjorde, og da blir det en tynn linje mellom kreativt driv og sport. Det finnes også en verbalisering av dette, fra noen få musikere og skribenter som vil bestemme hva jazz skal være?

- Sikter du til folk som for eksempel Wynton Marsalis og Stanley Crouch?

- Dem, skribenten Peter Watrous og noen til. Jeg synes de omgår definisjonen av hva kreativitet er, og hva jazz virkelig betyr. Istedet lager de en status quo-filosofi. Der har du dette med retning igjen.

Måtte ut

- Du blir snart 68, liker du fortsatt å turnere?

- Jeg har ikke turnert så mye i 90-åra bortsett fra duoturneen med Herbie Hancock. Men etter en periode følte jeg trangen til å komme meg ut i den store mixen, til å absorbere så mye jeg kan. Jeg planlegger ikke å turnere veldig mye, men jeg skal forsøke å fange essensen i det jeg opplever.

- Det er en stund siden den siste CD-en din kom, om vi da ser bort fra duettplata med Herbie Hancock fra 97. Er det noe nytt i anmarsj?

- En studioplate blir ferdig i disse dager, og vi tar opp deler av den forestående turneen med tanke på en live-CD. Så forhåpentligvis kommer det snart to plater, slutter Wayne Shorter.

terje.mosnes@dagbladet.no