Frihetens politikk

Regjeringspartiene vil bruke valgkampen til et ideologisk oppgjør med venstresida. Slaget skal stå om menneskets valgfrihet. Det blir krevende for begge parter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VALGKAMPEN ER så vidt i gang. Tidligere denne uka poserte Dagfinn Høybråten på en kastrert hingst, Lars Sponheim holdt et godt tak i bisselet, mens Erna Solberg klappet det pene dyret. En typisk oppvisning for billedsugne medier, men partilederne hadde også et politisk budskap. Nå vil de markere det ideologiske skillet mellom regjeringspartiene og sosialistene. Motsetningene tegnes skarpt: På den ene side enkeltmenneskets og lokalsamfunnets valgfrihet, på den annen side sentralisering, ensretting og statlig styring. Det er dristig. Ikke bare fordi det alltid er vanskelig å skape klare skiller der store motsetninger ikke finnes. Men også fordi valgfrihet er en lumsk størrelse i politikken. Hvis valgfriheten ikke bygger på like muligheter og rettigheter, blir den en frihet for de rike. Men settes valgfriheten til side, blir samfunnet grått, endimensjonalt og forutsigbart. Det dreier seg altså om et ekte politisk dilemma.

REGJERINGSPARTIENES utspill handler mest om lokal selvbestemmelse, fleksible støtteordninger i familie- og eldrepolitikken, mangfold i skolen og skattefritak for gaver til frivillige organisasjoner. Men hvor sterkt er egentlig suget etter konkurranse og valgfrihet innenfor disse områdene? Jeg kjenner ingen som vil hevde at private barnehager er bedre enn kommunale. Ikke er de billigere heller. Konkurransen på dette området er bare en lottotrekningen om barnehageplass. Hva er viktigst for den som står foran et medisinsk inngrep: retten og muligheten til å få det utført, eller fritt valg av sykehus? Og tror noen at de skrøpeligste blant oss representerer en mektig kraft i konkurransen om å levere hjemmehjelptjenester? For ikke å snakke om Vinmonopolet, denne særnordiske konstruksjonen i skjæringspunktet mellom politikk, ren næringsvirksomhet og skattlegging gjennom avgifter. Øker valgfriheten hvis hyllene på Rema eller Rimi inneholder 25 vinmerker, eller er forbrukerne best tjent med Vinmonopolets utvalg som i dag omfatter 8135 varer?

DET ER FLOTT, men også ganske frekt, å påberope seg frihetskravet i slike spørsmål. Valgfrihet og sviktende kvalitet var i beste fall sekundære motiver da sentrale områder innenfor offentlig virksomhet ble privatisert eller konkurranseutsatt. Først og fremst handlet det om prisen på tjenestene. Dernest var formålet å skape et nytt styrkeforhold mellom privat og offentlig sektor i norsk økonomi. En slik omfordeling styrker det borgerlige velgergrunnlaget og svekker venstresidens bastioner. Det er i et slikt perspektiv man må se regjeringspartienes utspill rundt hesten i Hardanger.

Folkestyret er utenkelig uten valgfrihet og mangfold. Det gjelder politiske partier, den kulturelle og politiske kommunikasjonen i mediene, det selvstendige organisasjonslivet, trossamfunnene, undervisningen osv. Våre rettigheter og muligheter som forbrukere av varer og tjenester er også sentrale i et slikt univers. Tjue brødsorter i supermarkedet er f.eks. langt å foretrekke framfor ett kjernesunt folkebrød bakt av ernæringsprofessor Kaare Norum. Det er også en viss makt i våre konsumentvalg. Når mange normale lommebøker marsjerer i takt, kan det påvirke produksjon, distribusjon og kvalitet. Likevel blir det galt hvis man forveksler - eller til og med erstatter - politiske prosesser med forbrukermodellen. Det reduserer de politiske institusjonene til bevilgende organer og til tilsynsmyndighet med svekket initiativ. Som den britiske historikeren Eric Hobsbawn sier det: Teorien om det frie markedet innebærer i praksis at det ikke er behov for noen politikk, fordi konsumentenes suverenitet skal stå over alle andre hensyn.

VENSTRESIDA har et tvetydig forhold til personlig frihet og individets valgmuligheter. Rett nok kan venstresida langt på vei påberope seg historien. Nedbyggingen (ikke opphevelsen!) av klasseskillene og kvinnefrigjøringen har dramatisk økt menneskenes frihet og valgmuligheter. Likevel finnes en redsel for ukontrollerbare reformer og rettigheter som ikke utøves av kollektivet. Derfor vil venstresida tvinge mannen til å være hjemme i en lovbestemt kvoteandel av svangerskapspermisjonen. Den stoler ikke på at dette er noe frie mennesker kan avtale seg imellom, tilpasset egen situasjon. Slik sosial ingeniørkunst er i lengden dømt til å bli like mislykket som forsøket på å tvangspare riksmål og nynorsk på 50- og 60-tallet.

DET ER MANGELEN på et alternativt program som har gitt fri bane for markedsideologien. I stedet for å betrakte valgfrihet som en plagsom hudsykdom, bør venstresida utvikle en moderne plattform for frigjøring. Framfor alt må den forvalte sitt egentlige politiske grunnlag - det som nesten er glemt: Politikkens oppgave er å frigjøre menneskene, ikke kontrollere dem.