Frihetens pris

Jeg satt for noen år siden på et seminar ved Harvard University i USA der temaet var «Krig». Denne dagen handlet det helt praktisk om hvordan USA kunne gjennomføre en okkupasjon av oljekildene slik at ingen mullaer skulle kunne stikke kjepper eller høye priser i hjulene på folkets biler. For seminaristene gjaldt det et forsvar for friheten. Det gjør det nå også for nordmenn flest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Friheten ligger i å kunne bevege seg dit du skal når du selv vil. I 1950 var det 65 000 registrerte personbiler i landet og bare de med tillatelse fikk kjøpe. I dag er tallet snart 2 millioner, og alle får. Den utviklingen har gjort noe med oss som slår rett inn i politikken. Carl I. Hagen har ikke bygd en meter vei i kongeriket, men har slått seg opp som alle bilisters talsmann. På våre vegne har han mot bedre vitende fnyst av hull i ozonlaget og global oppvarming. Hagen gir ikke opp sin politiske forretningsidé selv om det i år er konstatert åpent hav på Nordpolen. Framfor alt har han fått velgernes øre for kravet om billigere bensin.

  • Vårt vestlige transportsamfunn vil om et par hundre år framstå som like primitivt og pestbefengt som middelaldersamfunnet der menneskene levde korte liv i skitt og fornedrelse, i dag gjør for oss. Vår frihet til å flytte oss fritt overalt på gummihjulene dreper, lemlester og forpester, uten at det gjør noe varig inntrykk som får oss til å bremse. Vi vil ha billigere bensin sånn at vi kan kjøre mer. I 1946 kjørte hver bil 146 mil i året. I dag kjører gjennomsnittsbilisten mer enn ti ganger så langt. Men de av oss som sliter litt med dårlig samvittighet for miljøet og alt det andre bilismen fører med seg, føler også at vi har en smertegrense som raskt kan få politiske konsekvenser der vi står i stemmeavlukket og skal velge. Derfor følger både Jens Stoltenberg, Gerhard Schrøder, Al Gore og alle de andre som er avhengige av bilisters gunst, like nøye med på bensinprisen som på meningsmålingene.
  • Forleden satt en miljøverner i radioen og klaget over at lastebileierne har overtatt hans aksjonsformer. I går oppfordret direktøren i Lastebileierforbundet sine medlemmer til å permittere sjåførene fordi det nå er mer lønnsomt å la bilene stå. Det tror jeg nå mitt om, men over hele Europa er sjåførene på de store bilene blitt drivstoffopprørets fortropper, selv om like høye priser overalt ikke rokker ved de innbyrdes konkurransefordelene. Akkurat nå er det ikke konkurransen som er poenget, men at det er blitt for dyrt ved pumpa. Prisen på bensin og diesel er jo så konkret. Du stikker tuten ned i tanken, klemmer inn håndtaket og ser kronene rase opp på telleverket. Rett under har det i det siste året dessuten stått en liten sticker der du minnes om at 70 prosent av summen du akkurat nå tapper ut av din konto, er avgifter til staten. Mer konkret og direkte kan ikke skattlegging bli. Du gir futen mer enn lillefingeren hver gang du griper pumpehåndtaket. Prisen fra produsentland som Norge, blir mindre viktig. Staten blir den grådige innkreveren, og på stickeren står det ingenting om veier, sykehus og trygder til invalidiserte ofre for trafikken.
  • I det øyeblikket bensinprisen passerer din smertegrense, føles det som om noen vil hindre deg i å dra dit du vil. Det blir vanskeligere å hente i barnehagen, handle på storsenteret, besøke far på sykehjemmet, komme seg på jobben, dra på hytta eller treffe kjæresten. Seminaristene ved Harvard ville gå til krig for å hindre muslimske fundamentalister i å gjøre noe slikt. Her i landet flokker vi oss altså rundt Carl I. Hagen.
  • Oljeprisen er nå på sitt høyeste siden Golfkrigen for ti år siden da det var en risiko for at ufred skulle stenge kranene i Midt Østen. Den tidligere prisrekorden kom etter 1973 da OPEC, oljeprodusentlandenes organisasjon som Norge i praksis er medlem av i dag, for første gang viste muskler og innførte en oljeboikott som ga oss her hjemme to bilfrie helger med Jens Evensen i lusekofte og rasjoneringskort i bakhånd. Det var fremdeles i uskyldens tid, og vi gledet oss over stillheten i de snødekte gatene. I dag ville vi ikke en gang hatt vett til det.