Frihetens time slår

Avisene har for lengst frigjort seg fra partiene. Nå er det velgernes tur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN STØRSTE politiske nyheten på lenge er meldingene om Arbeiderpartiets fall til mellom 20 og 15 prosent på meningsmålingene. Jeg har sjelden følt meg så oppløftet av noen enkelt nyhet. Endelig skjer det noe! Endelig ser vi beviset på det vi lenge har ant: at velgerne frigjør seg fra partiene og avviser det kunstige kravet om lojalitet og trofast støtte.

For la oss huske at politiske partier ikke er et naturfenomen. Partiet er en konstruksjon, laget for å holde deg og meg i tømme. «Mellom partiet og medlemmene er der et bånd. Men det er et bånd ledelsen har om livet og ledelsen holder i hånden.» (Jens A. Seip) La meg minne om hvordan det hele ble til:

OPPRINNELIG FANTES ingen partier i Norge. Vi klarte oss bra med stortingsrepresentanter valgt fra hver sin krets og hvert sitt yrke. Men rundt år 1870 begynte representantene å opptre i grupper under stortingssesjonene. De inngikk avtaler om å støtte hverandre gjensidig. Og i løpet av 1880-tallet fikk disse stortingsgruppene behov for å opptre samlet også ved valgene. Nominasjonene ble ordnet partivis. Da måtte velgerne også ordnes i flokker. Flokkene ble ordnet i fylker, kretser og lag. Slik ble partiene til: som innretninger politikerne oppfant for å sikre seg selv nominasjon og gjenvalg.

DET VAR ALTSÅ politikerne som konstruerte partivelgerne, innprentet dem kravet om lojalitet, truet med å stemple dem som «troløse» og «illojale» om de ikke «sluttet opp» og «sluttet rekkene» bak sitt eget parti. En partipresse finansiert av partimidler fulgte opp og pådyttet leserne daglig en identitet som A-velger, V-velger eller H-velger.

Så lenge folk mente at de hadde fordel av å opptre i livslange kollektiver på denne måten, tok de imot den identiteten partiene tilbud, som arbeidere, borgere, bønder. Men det gjør de altså ikke lenger. Og i meningsmålingene (som partiene lenge holdt hemmelige for seg selv) har de fått et instrument til å si fra om dette.

POLITIKERNE FORTVILER over dagens velgere. De kaller dem drivgods eller rekved, forsøker å mane fram den gamle lojaliteten ved å appellere til dem som grunnfjell, kjernevelgere og andre smigrende honnører. Det nytter bare så lite. Det nytter knapt i noe parti, for tendensen til «vandring» er allmenn. Derfor hører vi også så lite av triumferende kommentarer fra andre politikere nå ved Arbeiderpartiets fall. De andre vet at neste gang er det deres tur.

MEN DET ER IKKE velgerne som er problemet, naturligvis. Det er partiene som utgjør det største problem i det politiske systemet i dag. Partiene mister overalt medlemmer, velgere, troverdighet. Passer de ikke på å sikre seg statsstøtte, slik de norske partiene har gjort (ca. 500 kroner per velger fra statskassa), må de ut på markedet, til næringsliv og bedrifter. Men slikt blir det korrupsjon av, og troverdigheten synker enda mer. Ingen forstår hvor dette skal ende.

Men fortvil ikke! Det er ikke oss det er noe i veien med. Tvert imot, vi - folket - har all fordel av at partiene råtner på rot.

Endelig kan vi fri oss fra det autoritære båndet, kaste av oss tvangen og i stedet velge og vrake mellom personer og saker, fritt og uforventet, fra den ene måling til den andre, eventuelt fra valg til valg, om vi nå ser oss interessert i å delta der.

AT VI SKREMMER makta på denne måten, er en glede vi skal unne oss fullt ut. Nå er det vår tur til å leve fra sak til sak!