Amerikanske Deborah Rodriguez var ansatt i sin mors frisørsalong i Michigan, da hun meldte seg som frivillig til å reise til Afghanistan i 2002. Det var våren etter Talibans fall, og hun regnet med å plastre sår og spjelke bein, slik hun hadde lært på førstehjelpskurset. Men i gruppa av toppkvalifiserte kirurger og anestesileger følte hun seg snart til overs. Da det ryktes at hun egentlig var frisør, steg populariteten hennes brått. Taliban anså frisørsalonger for å representere vestlig dekadanse, og nedla så mange de kunne. «Vi har risikert livet for å få striper i håret», stønnet en hjelpearbeider med lang fartstid: «En gang kjørte vi ti timer over Khyberpasset for å få klippet oss i Pakistan».

FEM ÅR SENERE er Deborah Rodriguez fortsatt i Kabul, der hun driver sin egen skjønnhetsskole. Den utdanner afghanske kvinner til frisører, hud- og fotpleiere. Hun har nå utgitt boka «The Kabul Beauty School», en fascinerende fortelling om hvordan en temmelig naiv amerikansk kvinne med bare liten forståelse for muslimske skikker og kulturelle koder har bidratt til å gi et hundretall afghanske kvinner muligheten til å tjene penger på egen virksomhet. Boka har det til felles med Åsne Seierstads «Bokhandleren i Kabul» at forfatteren lever tett innpå kvinnene i Afghanistans kriserammede hovedstad. Hun forteller historiene deres, som et tidsvitne. Her er bruden som frykter fordømmelse fordi hun ikke er jomfru på bryllupsnatta; fjortenåringen som er giftet bort som motytelse for at Taliban ikke dreper faren hennes; førstekona som håper andrekona snart vil føde en sønn, slik at den brutale ektemannen kan overtales til å la seg skille fra henne selv. Rodriguez tar dem imot med åpne armer, sympati og forbløffelse. Der Seierstad er en usynlig flue på veggen hos bokhandlerfamilien, er Rodriguez et støyende midtpunkt i skjønnhetssalongen. Hun er som en elefant i en glassbutikk, en kulturrevolusjon på høye hæler.