Fristende forbud

Tvang til frihet er håpløst. Moderne kvinnesak er kampen for retten til å velge bort hijab. Frivillig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI ER PÅ

vei inn i menneskerettighetssamfunnet, har jeg lært. Loven blir stadig mer komplisert. Lokal rett risikerer å stå mot internasjonale konvensjoner, også når disse skal innarbeides i statenes lovverk. Dessuten kan menneskerett stå mot menneskerett i enkeltspørsmål. Og noen rettigheter anses åpenbart som viktigere enn andre. Som når FNs kvinnekonvensjon ennå ikke er inkorporert i lovverket vårt. Som når trosfriheten settes over retten til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn eller seksuell legning. Eller er vi på glid i dette spørsmålet? Menneskerettigheter er ikke statiske sannheter, nedfelt en gang for alle. Derfor behøver heller ikke trosfriheten være helligere enn likestilling på lengre sikt. Men den som leter i lovverket, også det universelle, etter retten til å forby hijab, finner liten støtte.

INNVANDRINGEN

fra muslimske og patriarkalske samfunn til sekulære land i Vesten har blåst støvet av det som en gang var «vår» engasjerte religionsdebatt. Den ble som kjent henlagt i ly av liberale, omforente og moderne verdier. Men så kom altså disse menneskene fra langtvekkistan, 11. september og krigen mot terror og tok oss, visstnok godtroende tosker. Og nå beskylder professor Terje Tvedt og NRKs reiselivsekspert Jens A. Riisnæs oss for ikke å begripe at verden egentlig er et skummelt sted der arkaiske, fundamentalistiske religioner med enorm makt og betydning er ute etter å knuse vårt skjøre, moderne prosjekt.

HER SATT VI,

altså, og pustet ut etter å ha vunnet over lokale mørkemenn og svovelpredikanter fra Stavanger med postmodernismens likestillingsombud, digital teknologi og det nye fritids- og underholdningssamfunnet. Fra bedehuset lød munter gospelsang og fra kirken, en slurvet Bjørn Eidsvåg og disse nye, glade prestene som nesten ikke trodde på Gud engang. Er det rart det tok tid før vi forsto at noen frivillig ville velge noe annet? For eksempel velge et innestengt kvinneliv bak sløret, uten våre rettigheter og friheter? Eller finne seg i å leve innen så strenge, patriarkalske og undertrykkende familiestrukturer at når sløret, hijaben, i løpet av de siste femten åra er blitt et stadig mer utbredt hodeplagg for muslimske jenter og kvinner, så symboliserer plagget stort sett undertrykking. Ikke religionsfrihet. Når stortingsflertallet vedtar Misjonssambandets rett til å avvise homofile vaktmestere, snakker også Carl I. Hagen om trosfrihet. Gjelder det bruken av hijab, derimot, er diskusjonen en annen. Da snakker vi om en økende forståelse i Vesten, også blant feminister, for lovforbud. Hijaben er blitt politisk og kjønnspolitisk sprengstoff.

ISLAMSKE FEMINISTER

advarer mot hijabens religiøse og politiske framgang. Økningen i bruken av plagget sier mye om radikaliseringen av islam i Vesten og protesten mot vestlige verdier, men også om behovet for minoritetenes identitet i et majoritetssamfunn. Noen vil legge vekt på at hijaben tross alt hjelper kvinnen ut av mannens hus slik at hun kan skaffe seg utdanning og lønnet arbeid. Men Samira Munir, bystyrepolitiker for Høyre i Oslo, vil ha forbud i barne- og ungdomsskolen. Det får hun ikke. Bare Fremskrittspartiet støtter et forbud. Resten av de politiske partiene viser til nasjonale og internasjonale bestemmelser om religionsfrihet, som altså fortsatt står over retten til ikke å bli diskriminert. På den annen side har den brede debatten i et statssekulært Frankrike, som nylig vedtok et forbud og som forbyr alle religiøse symboler i skolen, gitt ammunisjon til oss som argumenterer for opphevelsen av statskirken og mot religionenes rett til å diskriminere på grunnlag av kjønn og seksuell legning.

FEMINISTER

og humanister er dermed stilt overfor flere dilemmaer. Er det en ukrenkelig menneskerettighet å bære plagg som den enkeltes religion påbyr troende å bære? Er hijab et udramatisk stykke tøy som ikke angår andre enn den som bærer det? Er det i strid med ytringsfriheten å pålegges å kommunisere via en bestemt kleskode? Er hijab, som bare bæres av kvinner, et entydig symbol for undertrykking? Norsk likestillingslov er klar. Det er ikke i strid med loven å bære hijab. Årsaken er bestemmelsen om indirekte diskriminering, det vil si at loven beskytter såkalt kvinnetypisk atferd. Det er som kjent ingen norsk lov som forbyr kvinner å la være å ta utdanning og forsørge seg selv. Vi har også liten praksis i å tvinge kvinner til likestilling. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg har derimot slått fast at det ikke er tillatt å bruke hijab i Europa. Det vil si at domstolen i den såkalte Dahlab-saken i 2000 indirekte ga sveitsiske myndigheter medhold da Sveits forbød en lærer å gå med hijab.

DOMSTOLEN AVVISTE

saken som «åpenbar ubegrunnet» og ga dermed signal om at saken ikke gjaldt brudd på menneskerettighetene. På den annen side unngår EMD som oftest prinsipielle diskusjoner om trosfrihet, men overlater spørsmålet til statene. Dessuten har domstolen seinere fått bestemmelser om indirekte diskriminering, noe som peker mot en annen konklusjon neste gang. Det er med andre ord fortsatt uklart hvordan EMD i Strasbourg vil vurdere staters forbud mot hijab i skolen. I alle fall inntil den franske bestemmelsen eventuelt blir prøvd etter at den først er behandlet av fransk høyesterett. Og det vil ta lang tid.

JEG SER HIJABEN

som et patriarkalsk, religiøst påbud fra en autoritær, førmoderne tid. I Vesten påtvinger foreldre nå småjenter ned til fem år å bære hijab for at de skal venne seg til plagget og ikke gjøre opprør mot det når de blir kjønnsmodne. Likevel er jeg mot forbud. Jeg er mot påbud om hva slags plagg kvinner ikke kan bære. Mitt anliggende er kvinners rett til å velge selv.

Dessuten regner jeg med at Madonna gjør jobben i en gjennomsiktig burka på MTV. Ned med hijaben!