Fritt norsk rødt fe!

Øyvind Berg er lyriker og oversetter. Nå kommer han med sin egen antologi over nye norske poeter. Ellers dikter han videre på Ibsen, og oversetter Shakespeares «Hamlet». Når han da ikke spiller teater med Baktruppen og lever seg inn i seksuallivet til norsk rødt fe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I antologien «norsk nittitalls lyrikk» på Kolon forlag presenterer Berg de dikterne han mener er de sterke stemmene blant nittitallspoetene. Femten navn har fått plass mellom permene, fra Tone Hødnebø til Markus Midré, fra Toril Wardenær til Bertrand Besigye, fra Cathrine Grøndal til Steinar Opstad. I en bok kan man nå få oversikt over en lyrikkperiode noen hevder er en av de sterkeste vi har hatt her til lands. Samtidig spilles Øyvind Bergs «Hamlet»-oversettelse på Trøndelag Teater, og hans videredikting på Ibsens «Lille Eyolf» er en suksess på Torshovteatret i Oslo. Men frigruppa Øyvind Berg selv er medlem i har det ualminnelig lite avantgardistiske navnet Baktruppen.

- Jeg trengte noen å snakke med, noen å arbeide sammen med. Jeg hadde skrevet noen bøker, men det er ensomt arbeid. Vi kjente hverandre og syntes vi kunne treffes på andre måter enn på pub.

- Nå konsentrerer dere dere om norsk rødt fe.

- Ja, og særlig om Storm Kvakkestad.

- Og det var?

- Storm Kvakkestad var selveste uroksen i oppbyggingen av norsk rødt fe, med tusenvis av avkom.

- Litt av et kjærlighetsliv.

- Ja, men alt i en hanske, mens han besteg en hodeløs jernku.

- Så dette handler om «fremmedgjøringen i vår tid», liksom?

- Nei, det driter vi i. Så fremmedgjorte er vi. Det pinlige er at det nå har vist seg at Kvakkestad hadde en kromosomfeil, «heterozygot translokasjon», stakkar.

- Hva er ideen med denne teatergruppa?

- Teater har sine klare begrensinger. Det teatrale er så fjernt fra livet. Vi prøver å være nærere. Vi har med en veldig fin dildo, med blå blodårer.

- Oksedildo?

- Nei, menneske. Oksene sine ser mer ut som gulrøtter. Det var ingen av oss som hadde sterke følelser for dem.

- Dere skal ikke oppføre dette mye her til lands?

- Nei, vi spiller mest i utlandet. Egentlig skulle hele teatergruppa til Afrika. Madagaskar har som kjent den største kolonien norsk rødt fe utenfor Norge. Det er utrolig hva misjonærer kan få til. Men så fikk vi ikke råd.

- Hva er forskjellen på Baktruppen og andre frigrupper?

- Vi er et kollektiv. Her er det ingen sterk regissør som tvinger sin vilje på en gjeng med krøtter. På godt og vondt blir ingenting noe av dersom ikke et flertall tenner på det.

- Går du ofte på teater selv?

- Nei. Jeg bor på Lillehammer.

- Men det er deg som har oversatt «Hamlet» for Trøndelag Teater?

- Ja.

- Tok du deg store friheter der?

- Nei. Jeg følger ham fra linje til linje, helt tro mot teksten. Valgene ligger i å bestemme hvilken variant av teksten man skal velge - etter Shakespeares død ble det gitt ut flere konkurrerende utgaver.

- Det er den første bokmålsoversettelsen av «Hamlet» på 40 år - er den bedre enn André Bjerke sin?

- Det var på tide med en ny. Bjerkes oversettelse var bra for sin tid, men den holder ikke i dag. Og at Aschehoug valgte den oversettelsen da de ga ut Shakespeares samlede, det er en ren skandale. Det sier noe om ambisjonene deres.

- Du var også tekstforfatter på Ibsens «Lille Eyolf», slik den spilles på Torshovteatret?

- Ja, der beholdt vi Ibsens tekst, skrev bare inn noen utbrudd der Ibsens personer sluttet å snakke.

- Det er stor forskjell på Ibsen og Shakespeare?

- Ibsen er så trygg og kjedelig. Han er så veldig funksjonell i alt han skriver. Etter at han var ferdig med «Peer Gynt», virker det ikke som han hadde det særlig moro. Stakkars mann.

- I tillegg har du i høst, med samlingen «norsk nittitalls lyrikk», tatt på deg ansvaret med å velge ut og presentere en ny generasjon diktere?

- Om det ikke er en ny generasjon, så i hvert fall det jeg ser som stammen i denne generasjonen.

- Hva er fellestrekkene ved de femten lyrikerne?

- Det er nesten ingen. De har vel alle en relativt høy formbevissthet, men så er det noen av dem som like bevisst går imot sin egen form. Det jeg har prøvd, er å velge ut dikt som er så forskjellige som mulig, og å unngå antologitraverne.

- Du skriver i etterordet at du har prøvd å samle de klare stemmene, som kan skrive i hvilken stil de vil, bare de er nakne?

- Nakne, ja. Det er et sånt vestkant-idiom om kunst som jeg hater. Og som jeg derfor syns det er gøy å bruke - «nakne». Man må prøve å ta slike gode ord tilbake.

- Hvordan var det å vokse opp på Stovner og ville bli lyriker?

- Du kan vel si jeg hadde en relativt ensom oppvekst. Jeg hadde et tre jeg var glad i, liksom. Men det var ingen trist og vanskelig barndom. Og treet står der fortsatt, det. Jeg kan se det når jeg kjører forbi.

- Finnes det noen forskjell på humor og alvor for deg?

- Nei, det er det samme.

- Ikke to sider av samme sak?

- Nei, samme sak. Det dypeste alvor er det vi må le av.