Fritt ord på museum

Fritt Ord og Nasjonalmuseet har inngått en allianse som gir grunn til bekymring, skriver Erling Ramnefjell

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fritt Ord skal være ytringsfrihetens fremste fanebærer i vårt land. I vedtektene heter det bl.a. at institusjonens «fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord». Det er så flott at man nesten kjenner følelsen av «hornmusikk i brystet», som avdøde Jan P. Syse en gang beskrev en sinnstilstand det er verdt å strekke seg etter. Men det Fritt Ord-styremedlem Christian Bjelland bidrar til ved Nasjonalmuseet, hvor Fritt Ord inntil i fjor hadde en plass i valgorganet som utnevner styret, fortjener ingen trompetfanfarer. I stedet har det med god grunn utløst alarmklokker.

Investoren Christian Bjelland er styreleder i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Hans forretningsvirksomhet og posisjon som kunstsamler antas å være hans kvalifikasjoner for vervet. Hva som kvalifiserer ham for en styreplass i Fritt Ord er mindre åpenbart. Det vi forbinder med hans families fordums hermetikkfabrikk er slagordet «Ikke noe snikksnakk, Bjellands hermetikk, takk». Som styreleder for Nasjonalmuseet er Bjelland i ferd med å gjøre taushet og innsnevring av ytringsfrihet til kjennemerke både for seg og institusjonen.

Allerede museets første direktør, Sune Nordgren, fikk under Bjelland gjøre flere forsøk på å innføre et munnkurvregime, men ble etter en turbulent periode som sjef presset til å trekke seg. Etter sin avgang rettet Nordgren kraftig offentlig kritikk mot styret, men Bjelland svarte ikke på kritikken.

Noen hevder at Bjelland plukket en direktør etter sitt hjerte da danske Allis Helleland fikk jobben som ny direktør for Nasjonalmuseet. Hun er kunsthistoriker og har virket i 20 år i framtredende stillinger og verv i dansk kultur- og museumsverden hvor hun skaffet seg ry som en myndig og kontroversiell leder. Hun framsto bl.a som tilhenger av næringslivets parole om at en institusjon skal tale med en stemme, ledelsens. Noe av det første hun gjorde i sin nye sjefsjobb i Oslo var å gi de ansatte beskjed om at alle spørsmål om prioriteringer og strategisk utvikling skulle besvares av henne. Da Morgenbladet ringte flere medarbeidere for å få høre mer om direktivet, henviste samtlige til museets ledelse «fordi vi nå ikke lenger kan snakke med journalister uten at ledelsen har godkjent det på forhånd», som det ble sagt. På spørsmål om de ansatte hadde misforstått hennes signaler svarte direktør Helleland bl.a. at de ansatte skal få uttale seg om alt de ønsker som privatpersoner, så lenge de presiserer at de ikke representerer museet. – De ansatte skal passe jobben sin. Det står ikke i noens stillingsinstruks at de skal snakke med journalister – det er min og pressesjefens jobb, fastslår Helleland.

Advokat Anne Kierulf som har ytringsfrihetsspørsmål som spesiale, mener Nasjonalmuseets direktiv overfor de ansatte er svært problematisk. En så generell og vagt formulert instruks som synes å foreligge her, er ifølge Kierulf et grovt inngrep i ytringsfriheten. Dette synet har hun seinere utdypet i flere artikler i Aftenposten. Hun har fått støtte både av professor i arbeidsrett, Henning Jakhelln og assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen.

Duoen Bjelland og Helleland har i Aftenposten proklamert at det råder full ytringsfrihet ved Nasjonalmuseet, men de har ikke forklart noen av de uttalelser som er blitt kritisert, ei heller kommentert utsagn fra de ansatte. Styremedlem i Nasjonalmuseet og mangeårig forlagssjef i Aschehoug, William Nygaard, har også, temmelig reservasjonsløst, avvist at de ansatte ved museet har fått munnkurv.

Fritt Ords styreleder, historieprofessor og leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, er derimot betenkt. I programmet Detektor i NRK P2 har han på generelt grunnlag uttrykt bekymring over at de ansattes ytringsfrihet er under press i Norge i dag. Han er også bekymret over det som skjer med de ansattes ytringsfrihet ved Nasjonalmuseet.

– En generell regel om at alle ansatte ikke skal uttale seg om Nasjonalmuseets politikk, ser jeg på med bekymring, for der sitter jo de som virkelig har kompetanse på det som er vår nasjonale arv, sier Sejersted.

Nasjonalmuseet forvalter ca. 200 millioner såkalte «skattekroner», men er organisert som en stiftelse som gir begrenset innsyn i dens bestyrelse. Det gir ekstra grunn til å kreve at institusjonen praktiserer åpenhet og reell ytringsfrihet i den offentlige debatt. Styreleder Bjellands opptreden er egnet til å skade Fritt Ords omdømme. Beskjeden til museets lederduo bør være krystallklar: Ikke noe snikksnakk, dette er verken Bjellands eller Hellelands butikk, takk.