Fritt valg

Ingen vil på sykehjem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLE undersøkelser viser at pensjonister heller vil dø enn å komme på sykehjem, meldte radioen i går, i tilfelle noen av oss hadde tenkt å starte dagen med en liten sang. I det minste noe lystig som kunne minne oss om at selv om her er sorger nok, er her også ett og annet å glede seg over. For eksempel at ennå bestemmer jeg selv over ett og annet i livet mitt. At ennå er jeg så heldig at jeg har både en og to kjære igjen som visstnok bryr seg om meg i tillegg til fastlegen.

HVIS NOEN spør hva jeg angrer mest på, så er det den dagen jeg flyttet min egen mor ut av leiligheten hennes og over på sykehjemmet. Vi hadde ikke noe valg, sa vi. Alle sa at vi ikke hadde noe valg. Vi hadde jobber og regninger å betale, vi hadde liv som skulle leves, en inntekt som skulle skaffes til veie. Så da flyttet vi henne. Pakket ned alt hennes og pakket noe av det opp igjen på sykehjemmet. Følte at vi var heldige som fikk plass. Hun ville nok heller dø, men hun sa det ikke, av hensyn til oss. «Så fint», sa hun og løy for vår skyld.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE VET vi. At vi kunne startet med sykehjemmene. Lage dem så vakre og glade og fulle av trær og sang og snille folk at snart ville ingen være andre steder. Først når sykehjemmene var på plass med god mat og eget orkester, med leger og turstier og en liten seng til barnebarnet og en litt større til mammaen til barnet, kunne vi bestemme at her skulle biblioteket også ligge, og kinoen og barneskolen og bakeriet. For hvor var den flotteste plassen i byen? Hvor var de snilleste lærerne og de peneste danserinnene? Hvor var de sterkeste mennene og de fineste damene som bare gikk omkring og skjenket te i tynne porselenskopper. Nettopp, på sykehjemmet der vi i kveld arrangerer fest med levende lys og etterpå skal kanskje Bjarte Hjelmeland lese Terje Vigen.

IKKE VANSKELIGERE enn som så. Hvis vi bare bestemmer det. Sånn, her skal sykehjemmet ligge, kunne vi si. Og først når vi er helt førnøyd og springvannet sildrer, bygger vi resten. Sykehus og frisersalongen og resten av byen. Vitsen er nemlig at vi ikke kan ha det sånn hos oss at gamle mennesker ligger og gruer seg sånn for morgendagen at de heller vil dø. Ikke sant? Kan ikke ha det sånn at de gamle som dør aleine på sykehjem kommer tilbake og kikker på oss når det nærmer seg vår tur, for kanskje trenger vi håndtrykket fra en veteran fra andre sida her vi ligger prisgitt en deltidsansatt gjestearbeider fra et fremmed land, aleine på vakt den natta òg.

MEN VI GJØR DET IKKE. Tenker ikke at jeg har så dårlig råd på folk at jeg kan jo ikke bare legge dem fra meg på sykehjemmet. For nå gjelder det å beholde alle vi kjenner, venner, kolleger, en sur slektning, også, før de forlater oss. At nå må vi spille kort og fortelle spøkelseshistorier, dra med danskebåten og danse bossa nova. Ikke sant, for nå haster det? Neida, sånn tenker vi ikke.