Frøkensport

Pussig at prevensjonsundervisning er pensum på Den Norske Filmskolen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UNGE JENTER

som begynner på Filmskolen på Lillehammer, har i flere år fått utdelt kondomer første skoledag. Det er for å hamre budskapet inn: Du må ikke blir gravid hvis du skal jobbe med film. Filmskolen er ikke, slik det kan virke, en gammel ærverdig institusjon der bisarre ritualer og tradisjoner sitter i veggene. Det er et splitter nytt utdanningstilbud, som skal lære unge filmentusiaster alt om faget og bransjen. Når du står der, da, med kondompakka i hånda, er det muligens ikke så rart at du bidrar til å opprettholde myten om at barn er den store hindringen for kvinnelige filmskapere.

MYTEN BLE

effektivt tilbakevist av Eva Isachsen - tvillingmor og kanskje den kvinnelige regissøren i Norge som har fått lage flest filmer - på et seminar om film og kjønn på Filmens Hus i Oslo mandag. En førtidagers filminnspilling hvert tredje år er det faktisk mulig å organisere. Men underlig nok var dette synspunktet en gjenganger i en spørreundersøkelse blant filmarbeidere. Forskerne Aslaug Hetle og Heidi Enehaug fra Arbeidsforskningsinstituttet har på bakgrunn av samtaler med tjue sentrale filmarbeidere og et knippe elever ved Filmskolen laget rapporten «Når menn velger menn og kvinner velger menn». Formålet har vært å kartlegge den «mangelfulle utnyttelsen av kvinnelige ressurser» i norsk filmbransje. Bare rundt tjue prosent av norske filmer har i dag kvinnelig regissør. Ingen spillefilm har hittil vært fotografert av en kvinne.

FILM ER DET

mediet som i størst grad gir oss virkelighetsbilder fra det moderne livet. Derfor er det underlig at bransjen er så gammeldags. Der politikerne har regulert, er det god kjønnsbalanse - flere av bransjens organisasjoner har kvinnelig sjef. Men i den kreative prosessen er det annerledes. Arbeidsforskningsinstituttet påviser holdninger blant filmarbeiderne som tilhører ei fjern fortid i andre bransjer. En av dem er altså at kvinner ikke kan lede store filmprosjekter fordi de har omsorg for barn. En annen at kvinner er så perfeksjonistiske at de ikke vil samarbeide med andre i det store teamet som utgjør en film. En tredje at de ikke forstår den forretningsmessige siden av produksjonen. En fjerde for lav selvtillit, for svakt salgstalent og for dårlige nettverk.

HUTTETU.

Hva kan gjøres? Filminstituttet snuser nå på mentorprogrammer utviklet i England. Unge gutter som kommer rett fra filmskolen, blir sett og backet opp, og de forteller «guttehistorier», som det påstås er lettere å selge. De starter egne filmselskap, mens jentene lar seg ansette. Skal man tro debatten i Filmens Hus, trengs det kvinnelige forbilder. Både på lerretet og bak kamera. En gang på 70-tallet hadde vi en hel generasjon.

Et munnhell i filmbransjen er at de beste historiene alltid når fram.

Men vet vi egentlig det?