«From Holmenkollen with love»

EN STAMMELANDSBY I INDIA (Dagbladet): To lekebiler og en julenissedokke ligger foran den sju år gamle gutten. En gave fra barna på Holmenkollen. Ansiktet er uten uttrykk. Øyeeplene stikker ut. «Thank you,» sier han - på foreldrenes oppfordring. Vi får lyst til å synke i jorda.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var så fint å ha med seg noe. Ikke komme tomhendt. En gave. Pakket inn i gråpapir. Spennende det, selv for oss hvite og rike, å se hva som er inni. Så tenk for en opplevelse for en liten gutt på landsbygda i India!

Vi måtte vel regne med at han ville omfavne oss i den tro at gaven var fra oss. Men da skulle vi høflig be vår tolk presisere at takken må rettes til andre. Gaven, den er fra hans faddere, elevene ved Grindbakken skole, Holmenkollen, Oslo, Norway.

De står i ei lita bambushytte uten tak når vi kommer kjørende inn. Bilen - for ikke å snakke om blekansiktene inni - vekker oppsikt. En gutt redder en geitekilling fra å bli overkjørt.

Stor begivenhet

Hanene kakler rundt. Mora vasker Bharat, grer sideskill og knepper på ei skjorte han tydelig ikke har for vane å være ikledd. Et teppe legges på den tørre jorda. Nomadefolket i stammelandsbyen Karambeli har allerede stimlet til. Noe stort skal skje. «De er kommet.»

«De» viste seg å være oss, Dagbladet.

På vei fra Bombay til Pune, skulle vi besøke noen av stammelandsbyene i Pen Raigad. I år bygger den humanitære organisasjonen Fadderbarnas framtid 138 hus her, legger inn strøm og sanitæranlegg, bygger brønner, demmer opp elva så jorda blir fruktbar, ruster opp skoler, lærer analfabete kvinner å lese, setter dem i arbeid, planter skog og vi vet ikke hva. Alt med finansiell støtte av NORAD.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi er lykkelige

Så vi hilste på de indiske menneskene som nesten nakne har søkt tilflukt fra heten i sine hytter av kumøkk, bambusstokker og høy - og det siden tidenes morgen. Så med ett er nestekjærligheten og solidariteten så påtrengende i et lite land langt, langt mot nord at deres hjem blir meid ned på et blunk. Plutselig reises hus av murstein. Er det ikke en inngripen som er litt drastisk, undret vi?

- Neeei, svarer den brunbarkede og beskjeggede stammehøvdingen.

- På grunn av hjelpen fra Norge føler vi oss trygge. For første gang trenger vi ikke å gjemme oss under monsunregnet. Vi slipper å frykte at våre hjem skal kollapse hvert øyeblikk. Vi er lykkelige.
Lykkelige, eller i hvert fall heldige, er nok også de handikappede barna på rehabiliteringshjemmet som ble bygd etter at Grindbakken-elevene samlet inn 30000 kroner.

Likevel. Minnet vi sitter igjen med etter besøket i Pen Raigad er elevenes fadderbarn Bharat sittende foran pakken fra Holmenkollen. Gutten er taus. Foreldrene snur på ham så han rettes mot Dagbladets fotograf. De voksne rundt roper mot ham. Han retter blikket mot linsa. Mora må pakke opp for ham. Et klassebilde, tegninger, kjærlige hilsninger fra elevene, et par Matchbox-lekebiler og julenissen. Den legger de under armen hans. «Smil til fotografen!» hoier de til ham. Han ser like forundret ut. En kvinne går fram og drar ham i munnvikene for å stille inn et smil.

Det er 35 grader, men plutselig begynner svetteperlene å piple mer enn normalt i panna. Vi skjønner det nå.

- Har han sett leker før? spør vi vår tolk.
- Han har sett leker, ja, men aldri brukt dem.

- Vet han hvordan han skal bruke dem?
- Neppe.

- Blir de andre barna sjalu nå?
- Ja, ja. Det blir de.

- Hvor mye spiser han?
- Et måltid om dagen. Bare risgrøt.

- Åh, han må være sulten?
- Ja.

Bharat ser fortsatt lydig mot de to hvite, merkverdige gjestene. Blikket er rettet mot linsa. Han gjentar på oppfordring:

- Thank you.