Frustrert lønnsadel

Lønnsadelen i Akershus fylkeskommune holder til på det kriserammde sentralsykehuset. Av de 50 som tjente mest i Akershus fylke i fjor, var 35 leger ved SiA. De andre 15 var leger ved andre sykehus i fylket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den best betalte legen ved SiA tjente nær en million kroner i fjor, ifølge Romerikes Blad. Det er tre ganger så mye som rektorene ved de videregående skolene i Akershus. Like høye lønnsutbetalinger kan helt sikkert de andre store sykehusene melde om etter det gode legeoppgjøret i 1996. Da fikk sykehuslegene lønnstillegg tilsvarende en hel hjelpepleierlønn. Ja, de som kom best ut av oppgjøret økte lønna si tilsvarende to hjelpepleierlønner.

  • Mens legene er blitt den desiderte lønnsadel blant akademikere i offentlig sektor, er paradoksalt nok legenes makt og autoritet på hell. Internt i sykehusene blir legenes maktposisjon utfordret av kolleger fra andre profesjoner. Sykepleiere, bioingeniører og fysioterapeuter tar embetseksamen på sine fagfelt, eksamener i ledelse og administrasjon og har begynt å erobre posisjoner som tidligere var forbeholdt legene.
  • Like før Jagland-regjeringen gikk av, sendte Gudmund Hernes ut forslag til en ny lov om helsepersonell som skal erstatte den nåværende legeloven. Den norske lægeforening er som eneste høringsinstans meget kritisk til hele forslaget. I sin uttalelse til Helsedepartementet skriver generalsekretær Harry Martin Svabø kort og godt at «Legeforeningen aksepterer ikke forslaget slik det er utformet av departementet.» Dette er ikke vanskelig å forstå, for om legeloven erstattes med den foreslåtte helsepersonelloven, forsvinner det lovmessige grunnlaget for legenes maktposisjon i sykehusene.
  • Den nye loven lages med bakgrunn i Stortingets ønske om å bryte ned unødige grenser mellom helseprofesjonene, og slik få større effektivitet i sykehusene. Poenget er at leger, sykepleiere og annet helsepersonell skal ha de samme plikter i forhold til pasientene: Til å drive sin virksomhet etter forsvarlig standard innen sitt fag, dokumentere virksomheten, informere pasienten, overholde taushetsplikten osv. Legen vil ikke lenger stå i en særstilling i systemet og f.eks. være den eneste som kan lede avdelinger, med basis i legelovens bestemmelse om det «medisinskfaglige ansvar». Alt helsepersonell får plikt til å innrette seg etter egne faglige begrensninger og følge instruksjoner fra personell med bedre kompetanse.
  • De siste årene har Stortinget gjort store innskrenkninger i retten til å drive legepraksis med refusjon fra folketrygden. Nå er primærlegene motvillig i gang med å tilpasse seg fastlegeordningen som skal tre i kraft fra årtusenskiftet. Reformen kolliderer med den frie, liberale legerollen, der legens egen innsats - ikke offentlig tildelte pasientkvoter - bestemmer pasienttilfanget og størrelsen på overskuddet.
  • Også på andre måter er legene i ferd med å bli vingeklippet: Staten går sterkere inn i styringen av spesialistutdanningen. Helsedepartementet prøver å legge om forhandlingssystemet, slik at summen på legenes lønnsslipp ikke i like stor grad bestemmes av vaktordninger legen selv setter opp.
  • Når legene nå mister makt og frihet, henger det sammen med endringene i forholdet mellom lege og pasient. Vi oppsøker ikke lenger doktoren i frykt og beven. Vi har fått pasientombud, advokater og pasientforeninger i ryggen. Mange pasienter vet mye om egen sykdom. Ja, noen henter sin kunnskap fra Internett og vet mer om siste nytt i behandlingen av sin spesielle lidelse enn legen som må være oppdatert på alle sine pasienters sykdommer. En høyt utdannet befolkning har ikke annen respekt for legen enn for andre fagfolk vi trenger hjelp av eller kjøper tjenester hos.
  • Professor Per Fugelli har kalt sin yrkesgruppe «en gåtefull blanding av idealister og egoister». De vil det beste for sine pasienter, og det beste for seg selv. Faren ved å vingeklippe og byråkratisere legerollen for mye, er at idealisten kan sykne hen, mens egoisten fritt får utfolde seg. Bl.a. ved å utnytte legenes markedsverdi med krav om stadig bedre betaling.