Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Frykt og avsky

Den amerikanske forfatteren Hunter S. Thompsons død ble like spektakulær som hans liv og verk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NYHETEN OM at Hunter S. Thompson er død, kommer knapt som noen overraskelse. Heller ikke er det sjokkerende å høre at han døde som følge av et «selvpåført skuddsår», som det heter i politirapporten fra Woody Creek, Colorado, der Thompson har hatt tilhold de siste åra.

Thompson har vært et enmanns litterært korstog mot alt som er reaksjonært, konvensjonelt, borgerlig, undertrykkende og konformt i det amerikanske samfunnet. Han oppfant nærmest en egen journalistisk sjanger for å ramme mest mulig presist. Såkalt gonzojournalistikk er hans oppfinnelse og har egentlig bare hatt én utøver. Et vell av epigoner har riktignok forsøkt å gå i hans ikke alltid like stødige fotspor - men forgjeves. Hans stil er såpass særpreget og kreativ at den ikke kan overtas av en hvilken som helst reisende journalist som bruker sine reportasjer til å skryte av at han har vært full på jobb.

DEN SOM LESER Thompson, vil fort finne ut at rus ikke var noe mål i seg selv, men et middel til å plassere seg i en outsiderposisjon. Hans sterkeste bøker - for eksempel den selvopplevde debutsensasjonen «Hell\'s Angels» (1966) - er knapt skrevet med høy promille. Enhver som har prøvd, vet at en såpass litterært avansert prosa må nedtegnes med skjerpede sanser.

Dermed skal det ikke hevdes at Thompson var fremmed for rus frambrakt av alkohol, cannabis og mer eller mindre obskure kjemiske stoffer. Han skildrer slike tilstander som få andre. Han gjorde uttrykket «fear and loathing», frykt og avsky, til sitt varemerke med boka «Fear and Loathing in Las Vegas» (1971). Undertittelen lyder «en vill reise inn i hjertet av den amerikanske drømmen» og forteller om et halsbrekkende møte mellom to typer galskap. Den ene står den seriøst dopede hovedpersonen for, den andre er sinnssykdommen som ligger i bunnen av den amerikanske kulturen - symbolisert ved Las Vegas.

LAS VEGAS-BOKA er en nærmest skjønnlitterær kritisk reiseskildring i sporene etter forfattere som Laurence Sterne og Mark Twain. Neste bok, «Fear and Loathing on the Campaign Trail 1972», er et stykke politisk reportasje verken USA eller noe annet land har sett maken til. Nå er det Richard Nixon som er galskapens og ondskapens symbol - og han sviktet som kjent ikke.

Siden er en strøm av reportasjer, kommentarer, brev, ukjente manuskripter, gamle romaner, selvbiografiske utkast og andre merkverdigheter blitt utgitt - på sitt beste skrevet i en hallusinatorisk, halsbrekkende stil - full av energi, vanvittige litterære bilder og gapskrattende sammenlikninger. En makeløs prosa - definitivt verdt et eget kapittel i amerikansk litteraturhistorie.

SOM MEGET UNG reporter oppsøkte Thompson Ketchum i Idaho en vårdag i 1964. Han skrev en reportasje for National Enquirer og stilte spørsmålet: Hvorfor døde Ernest Hemingway her, av en «selvpåført» haglladning gjennom hodet? Uansett hva han lette etter, skriver unge Hunter, fant han det neppe. «Han var en gammel, syk og hardt plaget mann, og illusjonen om fred og tilfredshet var ikke nok,» skriver Thompson, og konkluderer:

«... så til slutt, av det han selv anså for å være de beste av alle gode grunner, avsluttet han livet sitt med en hagle.»