Frykt og håp i Bagdad

Det snakkes høyt om frykten for krig i Bagdad. Forbitrelsen mot USA ropes ut. Håpet om at presset skal få Saddam til å takke for seg, hviskes stille.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BAGDAD (Dagbladet): Tid, sted og navn kan ikke oppgis, men det var på en bråkete restaurant at min irakiske venn lente seg over bordet. Stemmen var knapt hørbar. Vi hadde nettopp hørt nyhetene fra de amerikanske propagandasendingene som svært mange irakere fanger opp på sine radioer når de er utenfor regimets hørevidde.

- Det verste med situasjonen nå er min doble redsel. Jeg er livredd for krigen. Men jeg er også livredd for ham, sa min venn og pekte oppover. Navnet Saddam Hussein torde han ikke engang å hviske.

- Alle her er redde. Dette er frykt satt i system. Jeg er redd for sjefen min. Han er redd for sin sjef. Kjeden går helt til topps. Nå er vi i tillegg redde for amerikanerne. Vi knuges mellom to redsler. Dere ser det ikke, og skjønner det kanskje ikke, men her er alle redde.

MIN VENN er ikke den eneste som hvisker. Det hviskes mye i Bagdad. Folk hvisker spørsmål de ikke får svar på gjennom regimets kontrollerte medier. De hvisker kritikk av Saddam Hussein. De hvisker rykter om at biologiske og kjemiske våpen er gjemt unna. Det hviskes om at mistenkelig mange lastebillass med jord er kjørt ut fra den stengte dyrehagen i sentrum av Bagdad. Det hviskes om at kanskje vil fornuftige stemmer i regimet få Saddam til å kaste inn håndkleet.

Nettopp det siste er en av få kimer til håp blant irakerne jeg i løpet av to uker har hvisket med i Bagdad. Den beste vei ut av krisen ville være om presset fikk Saddam Hussein til å gå av uten sverdslag. Hva som eventuelt kan erstatte tyrannen, er en bekymring få orker å diskutere nå. Men, som flere kilder sier, irakerne er et utdannet folk, et folk med røtter i en av verdens eldste sivilisasjoner, et land med verdens største oljeforekomster etter Saudi-Arabia og et land der elvene Tigris og Eufrat gir grøde i overflod.

IRAKERNE SNAKKER også om et annet håp. At motstanden internasjonalt skal få krigshisserne i Pentagon og Det hvite hus på bedre tanker. Dette er den nest beste løsningen. For alt er ikke svart i Saddam Husseins Irak. De siste to åra har folk opplevd en gradvis forbedring av levestandarden. Forfattere og intellektuelle ser en ørliten åpning for de frie tankene. Regimet bruker faktisk pengene fra FNs olje-for-mat program til reelle sosiale forbedringer. Vannet i springen er rent. Strømkuttene færre. Og regimet før sitt folk med tungt subsidierte, men rasjonerte, basisvarer. Irakere husker også ei tid da landet hadde det best utbygde velferdssystemet i Midtøsten, da det gikk tre dollar på en dinar og de kunne legge feriene sine til den franske rivieraen. Det var for 13 år siden. Nå går det 2500 dinarer på en dollar. Kanskje kan et Irak som spares for en ny krigs redsler, makte å kare seg ut av hengemyra selv med Saddam Hussein som leder, hviskes det.

DESSVERRE ER DET de dårlige løsningene som er mest sannsynlige. USAs ønske om å angripe Irak og irakerne med eller uten FN synes ubøyelig. Det irakiske synet, som slettes ikke er uten logikk, er at FN-prosessen som George W. Bush satte i gang i fjor høst ikke har en fredelig løsning som mål. Målet med prosessen var å få grønt lys til en krig haukene i Washington uansett vil ha.

Også av de dårlige løsningene er det to: Nest verst og verst. Den nest verste løsningen er en krig som velter regimet. I Bagdad vet de så altfor godt hva den menneskelige prisen for krig er. De betaler fortsatt prisen for den forrige krigen i form av rasert økonomi, tredoblet barnedødelighet og nesten daglige luftangrep fra USA og Storbritannia i de såkalte flyforbudssonene. Historien gir dem også grunn til å frykte de amerikanske planene om å styre Irak etter at regimet eventuelt er veltet. Da den britiske kolonimakten satte Kong Feisal på tronen i 1921, sørget de for å beholde full kontroll over landets oljeressurser, kontroll over landets utenrikspolitikk og store militærbaser i landet. Irakere ønsker ikke at deres land skal bli et amerikansk lydrike. Og det sier de høyt.

DEN VERSTE LØSNINGEN er en repetisjon av Golfkrigen i 1991 da Iraks sofistikerte infrastruktur ble knust, da tusenvis av sivile mistet livet og da FN iverksatte drakoniske sanksjoner mot landet. Alt sammen samtidig med at Saddam Hussein ble sittende med sitt betydelige maktapparat og var i stand til å meie ned kurdiske opprørere i nord og sjiamuslimske opprørere i sør. Opprørerne heiste fanen etter løfte om beskyttelse fra George Bush. Han sviktet dem. I Irak er det få blant de lavmælte kritikerne som tror de kan vente seg noe annet fra sønnen som nå regjerer i USA.