Frykten for smitte

Den som så Anne Enger Lahnstein på TV-skjermen gå inn til telefonkonferanse med sine fylkesledere tirsdag kveld for deretter å se henne komme ut etterpå, vil forstå hvordan det er å være leder for Senterpartiet når det er regjeringsparti: hennes inngang var preget av blid optimisme, hennes utgang av grått alvor etter at hun ble klubbet ned av tillitsvalgte hun trodde hun hadde kontroll over. Den ferien hun kom hjem fra var som strøket av henne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik går EU-saken igjen som et evig spøkelse i norsk politikk. Noen ganger skaper den problemer for tilhengerne, andre ganger for motstanderne. Saken dominerer den politiske stridens lange perioder, for så å ligge død. Men mellom de store utbrudd, har den mange små. Saklig sett er det et lite utbrudd vi nå opplever: det handler jo om mat som vi ikke kommer til å importere og som ellers stort sett er utmerket. Men for Senterpartiet er enhver avtale med EU av stor politisk betydning. Og på «Holmgang» i TV2 svarte jo 80 prosent av innsenderne at de ikke ville ha kjøtt fra de fæle EU-oksene som har vært avbildet i avisene. I neste nå reiser rett nok mange av dem til Arvika eller Frederikshavn og hamstrer det samme kjøttet i sekker og lass. Men det handler om en annen nasjonalsport.

  • Likevel tyder mye på at opprøret i tillitsmannssjiktet i Senterpartiet kom overraskende på partiledelsen. Det kan skyldes at partileder Anne Enger Lahnstein og hennes fremste rådgiver, tidligere generalsekretær Steinar Ness simpelthen har sittet for mye i departementet og vært for lite ute på grasrota siden de dannet regjering. For på sett og vis er Anne blitt dolket av det partiet hun bygde opp i ly av EU-striden i begynnelsen av 1990-åra. Da gikk Senterpartiet for alvor over fra å være et politisk hestehandlerparti til å bli et fundamentalistisk parti der Nei til EU var hjertesaken. Tillitsmannskorpset ble ikke lenger rekruttert fra fjøs eller meieri, men blant lærere og sosionomer med basis i Nei til EU-bevegelsen. For dem dreier dette seg om tunge følelser, som det ikke kunne forhandles om, omtrent som gamle Kjell Bondevik om abort.
  • Men det plutselige opprøret kan også skyldes at det ikke har gått opp for fylkeslederne før nå hva som var i ferd med å skje. For saken var jo oppe allerede under Voksenåsen-forhandlingene, og Senterpartiet var innforstått med at prisen for å danne sentrumsregjeringen var at det måtte påta seg å administrere flertallets beslutninger i EU-relaterte saker. Rett nok skulle regjeringen Bondevik prøve å få en bedre avtale enn Jagland-regjeringen hadde fått til, men det ble tidlig klart at det ikke gikk. Brussel var ikke å rikke. Hadde EU gitt en liten tøm, kunne jo Senterpartiet ha sagt at de hadde talt Brussel til fornuft. I stedet ble de sittende med et stusslig lite kontrolltiltak for importert kjøtt på hjemlig plan. Det var for lite å slå i bordet med overfor de mer fundamentalistiske EU-motstanderne.
  • Det som gir veterinæravtalen en sprengkraft, er forestillingen om «smitte». Dette er jo en grunnmetafor i hele den norske motstanden mot EU. «Sjølråderett» var nok vel og bra, men nokså abstrakte greier. Smitte vet vi derimot veldig godt hva er. Og det er frykten for smitte, enten det dreier seg om rødvin, katolisisme, kapitalisme, byråkratisme eller salmonella, som gjør EU så skummelt for nordmenn. Smitten fra sør får noen hver av oss til å stille som grensevakt. Det var denne ånden som ble sluppet ut av flaska da det endelig gikk opp for tillitsmannsapparatet hva som var i ferd med å skje. Først med noen dissenterende statsråder kan de ha håp om å få den tilbake på plass igjen.
  • Det hviler noe skjebnetungt over Norges forhold til Europa. Det er en konstant fare for enhver regjering. Hver gang saken kommer opp, tar debatten en dramatisk vending. Den har gjort Senterpartiet til en temmelig frynsete regjeringspartner og har veltet to av fire regjeringer Senterpartiet har vært med i de siste 30 år. Per Borten dissenterte rett nok ikke, men han protesterte etterpå. Men hvis partiet ter seg slik som det gjorde i går da det tok fire dissenser på veterinæravtalen, går også regjeringen Bondevik sin oppløsning i møte med Senterpartiet som løsemiddel. For der er nye farer rundt neste sving.