Fryktens pris

Frykten for religiøs ekstremisme fører til at vi nedjusterer ytringsfrihetens verdi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KARIKATURTEGNINGER av profeten Muhammed er i ferd med å skape en ny forståelse av ytringsfriheten. Etter flaggbrenning og ulike typer trusler, betoner politikere, mediefolk og godtfolk at ytringer om religion og andre følsomme spørsmål skal preges av respekt, toleranse og tilbakeholdenhet. Advokat Abid Q. Raja traff spikeren på hodet da han i Dagsavisen i går uttalte at poenget ikke er å \'innskrenke ytringsfriheten, men gi den en retning slik at svake grupper ikke føler seg krenket og hånet\'.

Advokat Raja og alle velmenende pragmatikere tar feil. Frie ytringer kan aldri ha en omforent retning. Friheten innebærer at ytringer kan ta tusen retninger, noen av dem usanne, diskriminerende, krenkende eller sårende. Det er ytringsfrihetens pris.

REDSELEN FOR den provoserende ytring har også en pris. Holdninger som er tilpasset og korrekte - enten det skyldes høflighet, formell respekt eller frykt - er i lengden gift i den offentlige debatt om de får stå alene. Aggressive reaksjoner mot upopulære ytringer vil ofte legge en kraftig demper på den politiske samtalen. Framfor alt tvinger de mørke meninger under jorda der grumset i ro og fred kan slå rot og formere seg.

Bare når usannheter og diskriminerende holdninger kan ytres, er det mulig å gjendrive dem i det offentlige rom. Det er også grunnen til at ytringsfriheten er noe mer enn en individuell rettighet. Dens ytterste begrunnelse er hensynet til samfunnet. Den uavhengige ytring er samfunnslegemets immunforsvar - også når den er upopulær og avvikende.

YTRINGSFRIHETEN har aldri hatt noen spesielt høy status i Norge. Den juridiske tradisjonen er å gjerde den inn så langt det lar seg gjøre. Politisk betraktes den med betydelig skepsis, ofte som et skalkeskjul for mediebedriftenes profittinteresser og journalistiske utskeielser. Angrepene nå er begrunnet i behovet for respekt og toleranse. Problemet er at kritikken har snudd opp ned på hva som skal respekteres og tolereres. Det er retten til å framsette frimodige ytringer som skal respekteres. Ytringens meningsinnhold må derimot tåle å være åpen for hele spekteret av reaksjoner: kritikk, hyllest, fordømmelse, den spisse satire osv. Tro og verdier er ikke unntatt fra dette prinsippet.

ET FLERKULTURELT samfunn kan bare bygges på kunnskap, åpenhet, frivillighet og toleranse. Vi skal bekjempe rasisme og fremmedfrykt, også når den kommer kledd i Fremskrittspartiets silke. Det er ekstremistene på begge fløyer som skal tape kampen om utviklingen av det vi kan kalle det flerkulturelle velferdssamfunnet. Dit kommer vi ikke ved å kneble upopulære meninger eller ved å praktisere velmenende selvsensur. Når truslene hagler og det blåses på hatets bål, må vi holde hodet kaldt, ikke bøye det. Derfor er det foruroligende når utenriksminister Jonas Gahr Støres diplomater er sendt på salgsturné med et høyst uklart budskap. Uttalelser fra ulike sendemenn tyder på at regjeringen ikke skiller mellom karikaturtegningenes innhold og effekt, og retten til å publisere disse. Det er oppsiktsvekkende når klager på satire som i sin tid rammet Kina, Sovjetunionen og Israel rutinemessig ble avvist under henvisning til ytringsfriheten.

I DEN FØRSTE menneskerettighetserklæringen fra 1789 var tros- og ytringsfriheten like viktige. Samtidig snudde erklæringen opp ned på forestillingen om Guds vilje som samfunnets grunnvoll. Det er mennesket som er samfunnets sentrum, ikke det som utlegges som Guds vilje. Gud må gjerne være sentrum i det enkelte menneskes liv og det er fritt fram for å påvirke samfunnet i overensstemmelse med slike verdier. Samtidig kan religiøse dogmer ikke stå over folkestyret eller de universelle menneskerettighetene. Det er her grensen går i forhold til religiøse ekstremister av alle kategorier. Det er her foten må settes ned.

LIKEVEL ER det tegn i tida på en retrett skapt av frykt. Den kommer fra to ulike flanker. På den ene side har terrorfaren skapt økende aksept for bruk av statlige maktmidler som svekker rettsstaten og demokratiet. På den andre synes stadig flere villige til å komme ytterliggående religiøse standpunkter i møte, bl.a. gjennom svekkelse av ytringsfriheten. Denne dobbelte villigheten til å svekke folkestyret er dypt bekymringsfull.