Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Frykter framtida

MOSKVA (Dagbladet): Irina Sjubina frykter framtida nå som det er klart at hennes mann er død. Mannen, som var offiser om bord på «Kursk», forsørget henne og to døtre. Vanlig erstatning fra staten etter en slik ulykke er 25 000 kroner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun var en av mange etterlatte som strømmet til Murmansk i går. De hadde ikke mye med seg, men bagasjen var tung. Den besto av dyp sorg og frykt for framtida.

- Familien er dømt til et veldig vanskelig liv. Min største feil var at jeg ga min mann lov til å jobbe på «Kursk». Jeg skulle sagt nei, sier Irina mens tårene renner.

Irina er nå sammen med mer enn 400 pårørende, som er samlet i den lukkede militære byen Vidjajevo, der de blir tatt hånd om av Nordflåtens ledelse. Sorgen sto skrevet i mange av de pårørendes ansikter da de kom til Murmansk i går. Det var i går den siste gnist av håp sloknet - da norske dykkere tok seg inn i ubåtvraket.

Løfter om penger

Til tross for løfter om penger fra både myndigheter og private i går, er Irinas frykt for framtida i høyeste grad berettiget. For det staten bidrar med til falne soldater, er magre saker. De får 25 månedslønner. Det betyr at de pårørende til en soldat i førstegangstjeneste i verste fall ikke får mer enn lusne 250 kroner. En lavere offiser får litt over 25 000 kroner. Selv det kan være katastrofe for en familie, for mannen er fortsatt hovedforsørger i Russland. Og det forventes mange steder i dette landet at unge menn skal ta seg av sine foreldre, også økonomisk.

Naken sorg

Både frykten for framtida og naken sorg river i Irina, der hun står på jernbanestasjonen i Murmansk og skal fraktes til de andre etterlatte, der de kanskje kan oppleve en slags trøst i felles skjebne.

- Jeg er helt hysterisk. Det hele er så motbydelig, sier hun. Døtrene sitter i bilen og venter på mor. For den lange turen er ennå ikke over. Så er Irina igjen tilbake til bekymringen for framtida.

- Jeg har to skjønne døtre. Jeg hadde ett håp i livet, et håp om at mine døtre skulle få det bra, sier hun. Den eldste, Alina (18), studerer på en teknisk høyskole i St. Petersburg. Det var mannens relativt høye inntekt som gjorde det mulig for henne å studere.

- Jeg ønsker ingen ting fra myndighetene. Jeg har aldri håpet på noe fra dem. Jeg har håpet på min mann, sier Irina.

- Hvem er skyldig?

- Antakeligvis jeg, sier Irina.

- Hvorfor?

- Fordi den eneste måten min mann kunne forsørge familien sin på var at jeg ga tillatelse til at han skulle ta en jobb som var så farlig, sier hun. Irina og familien bor i Sevastopol ved Svartehavet. Når Irina og døtrene drar hjem igjen etter at de etterlattes familier har vært samlet i Vidjajevo, venter nye bekymringer. For Irina lurer på om hun får beholde mannens tjenesteleilighet. Kanskje får hun det. For tonen overfor mannskapets familier er nå en helt annen enn de første dagene etter at katastrofen med «Kursk» ble kjent.

I går ble alle pårørende tatt hånd om av offiserer. Den skammelige behandlingen pårørende hittil har fått, er det slutt på. Verken Vladimir Putin, regjeringen eller Nordflåten kunne tåle mer av negativ presse.

Tross Irinas bekymringer kommer det nå løfter om penger til de etterlatte. President Putin og regjeringen har bevilget 600 000 kroner til tiltak for de etterlatte i den første tida. Aleksandr Rutskoj, guvernøren i Kursk oblast, der mange av de etterlatte kom fra, har sagt at alle de omkomnes familier i hans område skal få 35 000 kroner. Og multimillionær og Kreml-insider Aleksandr Berezovskij har lovet å samle inn snaue ni millioner kroner, eller gjennomsnittlig 75 000 kroner til hver familie til de etterlatte. Hvis disse pengene blir utbetalt, er det mye penger i dagens Russland. Men enn så lenge er pengene fagre løfter.

Privat giverglede

Den offentlige fattigdommen står i skarp kontrast til den private givergleden man nå opplever i Murmansk. Valentina Fomina, som leder Murmansk-kontoret av soldatmødre, er overveldet.

- Det ringer folk i ett kjør. De tilbyr de etterlatte fra Kursk å bo i sine leiligheter, og mange spør om hvordan de kan gi penger. En mann ga meg til og med tusen rubler på gata i dag, sier Fomina.