Fryseren har skylda

Så var det ikke nok at maten er billig. Den skal også være fersk og god.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I MOTSETNING til da Bjarne Håkon «Pølse»-Hanssen gikk over fra å være landbruksorganisasjonenes minister til forbrukernes, og alt handlet om pris, handler Meny-skandalen under Lars Sponheim om kvalitet. Risikerer vi virkelig å betale surt opptjente kroner for ei kjøttkake som er laget av deig nesten utgått på dato, nedfryst og siden opptint? Ja, i hvert fall hos Meny, men, viser det seg nå, også hos flere andre. Næringsmiddelkontrollør Gunnar Jorfald og hans bevantede raidere blant iskalde kjøttstykker av betydelig historisk verdi, har tatt bransjen om ikke på fersken, så i hvert fall in flagranti.

MAT MÅ VI HA. Under krigen spiste folket lite og sunt, og folkehelsa var bemerkelsesverdig god. Så kom etterkrigstida med ernæringsprofeter som snakket seg varme om gulrøtter, margarin, tran og C-vitaminer. Oslo-frokosten sikret den oppvoksende slekt, og hjemme stekte mor fiskekaker og småsild.

Jeg er ikke særlig glad i de jålete kokkeprogrammene som fyller ut sendetid i alle TV-kanaler, men ble forleden sittende og se på Barmen som kokkelerte i emaljerte gryter og panner på kjøkkenet i prøvehuset til Selvaag fra 1949. Han laget kalvefrikassé og sånne kabareter med reker og fiskepudding i gelatin. Det var solid femtitallsmat som for lengst er gått av matmoten etter alt vi har vært gjennom av åttitall, kjendiskokker og privat selskapelighet med mye prestasjonsangst ved grytene.

DET VAR KORTERE vei mellom produsent og forbruker før Rolf Kirkvaag sluttet å invitere folk nærmere mikrofonen i Store Studio og ble talsperson for den matrevolusjon som fulgte etter fryseteknologiens gjennombrudd. Før fryseren levde maten helt til like før den skulle omsettes. Det er det som menes med en ferskvarekultur.

I den kulturen var du på fornavn med slakteren i slaktebutikken, visste hvem kona til fiskehandleren var og hvem som hadde dyrket grønnsakene du kjøpte på torget. I dag vandrer du i kjedebutikker som er en slags hangar for kjøle- og frysedisker. I beste fall kan du lese hva kassadamen heter på plastskiltet hun har på brystet.

Det var mindre bruk for et næringsmiddeltilsyn den gangen. Kundene forsvant til konkurrenten på det andre hjørnet om kvaliteten sank i dette svært transparente systemet. Men det kostet. Den gangen brukte vi 42 prosent av inntekten på mat. I dag så vidt over 10 prosent.

Utviklingen og utbredelsen av kjøleteknikker, datastyring og et transportsystem av veier som tåler trailere er forutsetningene som har båret fram volumrevolusjonen i matomsetningen. Det er en del av globaliseringen, om du vil.

RIMI BÅDE BEGYNTE og har fortsatt med pallesalg og et personale uten kunnskap og forhold til varene de selger. Mens konkurrentene på hjørnet med kunnskap om hvert eneste kålhode i kassa ennå fantes, var prisen lavest hos Rimi. Etter at konkurrenten enten konverterte til kjedebutikk, eller stengte døra, har vi ikke lenger noen lavprisgaranti. Men det hører til i en annen historie.

Mens kjøpmannen dro på Økern og selv plukket ut potetsekker, gulrotbunter og eplekasser, får personalet hos Rimi, Rema og altså Meny varene tilkjørt fra et sentralt storlager. Og de kan ikke si nei til det som blir satt av varebilen, uansett hvor mange av klementinene som er på siste legg, og hvor mange av druene som er blitt brune.

Det blir angivelig billigere når du kan kjøpe inn i store partier. Men selv ikke kjedeinnkjøpere med verdens beste analyseverktøy og all mulig datakraft kan spå om framtida. Noe blir liggende igjen i diskene og truer med å gå ut på dato. Da bærer det altså ned i fryseren, for så om noen uker, måneder eller år å gjenoppstå som bearbeidet mat i ferdigvaredisken. Datostempelet sitter igjen på pakningen som ligger i søpla.

MEN NOE HOLDER PÅ Å SKJE. I tettbygde strøk dukker det opp høyprisbutikker som påberoper seg den kvaliteten kjedene ikke kan levere. De satser på vel beslåtte og kvalitetsbevisste kunder. I tillegg kommer innvandrerbutikker som etter hvert får godt ord på seg. Dit kommer kunder som både er bevisst på kvalitet og pris. Fremskrittspartiets John Alvheim har selvsagt ikke bedt sjokkerte Meny-kunder om å gå til sånne flittige handelsmenn, men råder ribbejegerne til å dra til de svenske kjøtthangarene. Noen bør sjekke statsborgerskapet til den mannen.

Arven etter Pølse-Hanssens tid i Landbruksdepartementet er at norske matkjøpere skal få tilbake en slags kontakt med den levende maten også innenfor dagens sovjetliknende omsetningssystem av kliss like kjedebutikker. Motstanden er nedkjempet i byråkratiet i landbruksorganisasjonene, slik at maten snart kan merkes med hvor den kommer fra og hvem som har produsert den.

DETTE ER en positiv virkning av den samme tendensen som har brakt oss Terje Ness, Arne Brimi, Ulf Hellstrøm og hva de nå heter, alle disse som dels har lånt ansikt til den mest pompøse jålemat, men også fått oss til å se at det er forskjell på kyllinger. Det er antakelig ikke bare sjefredaktøren i denne avisa som er villig til å betale ekstra for kunnskapen om hvor indrefileten har beitet.

Mitt håp er at den avslørte griskheten i NorgesGruppens butikker vil gjødsle det spirende opprøret mot mat på pall.