Fuglene og Fabro

Det fins en forbindelse mellom fugledøden på Røst og arte povera-kunstneren Luciano Fabro.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sommer trakk lundefuglene på Røst østover for å finne mat, og forlot egg og unger for å berge seg selv. Derfor regnet ornitologene allerede i juli med at ingen av de 475 000 lundeparene – trolig Europas største sjøfuglkoloni – kommer til å få noe avkom i år. Denne naturtragedien som skyldes at silda uteblir fra farvannet rundt den særegne øygruppa, har også skjedd tidligere. Det samme svarte havet møtte den kjente, italienske arte povera-kunstneren Luciano Fabro, da han for første gang besøkte det geologisk forrevne arkipelet for 14 år siden. Fabro kom til Røst for å orientere seg i forholdene med tanke på å bidra med et verk til det makeløse prosjektet, Skulpturlandskap Nordland. Den triste meldingen om 71-åringens død i sommer kommer ikke bare i sorgfull samklang med lundefugltragedien. Dødsbudskapet åpner også opp for hvor perspektivrikt og sammensatt verket på Vedøya er.

Det var dette mektige fuglefjellet Fabro så seg ut som leie for den lille skulpturen «Il Nido», som er det italienske navnet for «Reiret». Formatet kan virke forsvinnende lite i forhold til naturrommet som omgir hekkestedet, men dette antimonumentale preget er selvsagt et bevisst trekk fra Fabros side.

Skulpturen skal ligge lik et fuglebo på plassen. Når Fabro valgte et materiale som Carrara-marmor, representerer det for italienerne en geologisk eksportartikkel av like enestående slag som den unike tørrfisken Røst-folk hvert år tilvirker og sender til sin store italienske kundekrets. Gjennom en slik utveksling krysser lyset i steinen fra det solrike sør strømmen av smaksrik tørrfisk i vindtørkete, nordlige nyanser.

Marmorelementene som utgjør «Reiret» består av to doriske søylefragmenter, som synes å ha knekket som et skjørt eggeskall. Mellom de matte, riflete søyledelene ligger tre glattpolerte eggformer. Hver for seg er dette velkjente elementer. Men gjennom måten å bringe elementene sammen på oppstår mangfold og mening hos skulpturen. Søylerestene kan sees som et vern for det ufødte livet ved at de skjermer eggformene. Samtidig er fragmentene fra søylen så sterkt forbundet med Middelhavskulturen, at de formidler forestillingen om det i denne sivilisasjonen fins innsikter fra en antikk visdom man også kan møte dagens destruktive utfordringer på. Men med sin riflete karakter minner søyledelene også om tannhjul. Slik innskriver ikke bare Fabro en sivilisasjons røtter og avblomstring i steinsøylens sammenbrudd Denne bibetydningen kan antyde et historisk spenn fra klassisk harmoni med naturen, til ei tid der rovdrift og nedbrytende teknologi tar overhånd.

Allerede på slutten av 80-tallet så Fabro – under inntrykk av aidsepidemien, hullene i ozonlaget og Tsjernobylkatastrofen – så Fabro for seg for seg muligheten for et globalt sammenbrudd. Sammenliknet med slike forferdende fenomener kunne kunstens virkning bare være som «en støvpartikkel»,

Men alt han gjorde framsto som resultater av en kompleks kultur. Derfor ruger også «Reiret» over en fantasiens motstandskraft og et tankemessig potensial, som ikke dør ut med Luciano og lundeungene.