Full av skam

Ikke alle sykdommer er like fine. Ganske mange er forbundet med dyp skam.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN VENNINNE FORTALTE meg en gang om en ungdomserfaring, som mange år etter, i voksen alder, framkalte skam når hun tenkte på den. Hun hadde, som pen, selvbevisst og ettertraktet ungjente på skolen, latt seg invitere på kino av en gutt som ikke var av de kjekkeste, for så å feie forbi ham sammen med skolens flottis nummer én uten å ense ham med et blikk, der han sto i køen og ventet på henne. Med fnisende skolekamerater som vitner til hans måpende munn, hans lommer fulle av godterier og hans ene billett til overs. Skamfølelsen over denne nedrige oppførselen mot gutten hadde fulgt henne siden. Jeg husker selvsagt historien fordi jeg kan innleve meg med begge parters skam. Hun blottla sin sjofelhet, han sin tapte ære.

SKAMFØLELSE er finurlig beskrevet i Dag Solstads «T. Singer», der hovedpersonen griper seg til ansiktet når han blir klar over at han har snakket med A, mens han trodde han snakket med B. (Eller var det omvendt?) Han dveler over mange boksider ved denne skamfølelsen uten at det blir kjedelig, fordi skam er noe vi alle føler fra tid til annen, men snakker mindre om. Singer-episoden er referert til i ei bok som nå foreligger på markedet og som tar for seg skamfølelsen fra et medisinsk utgangspunkt: «Skam i det medisinske rom». Mye dreier seg om skam over kropp, lyter, legning og bestemte lidelser som vi forakter oss selv for eller bebreides for. Boka er beregnet på leger, siden skam og sykdom hører sammen, siden noen sykdommer framkaller mer skam enn andre og siden leger kan påføre både pasient og seg selv skam uten å være seg det bevisst. Men boka, med bidragsytere fra alle grener av legefaget, er så allmenngyldig om et så vanlig fenomen, og så klart og enkelt skrevet, at de fleste ville ha godt av å lese den.

BOKA ER EN samling faglige artikler med en rekke kjente bidragsytere som hver for seg er aktive i samfunnsdebatten. Når leger, psykiatere, psykologer, sosionomer, teologer og filosofer tar for seg et slikt tema, med henvisning til et vell av forskningslitteratur, skulle man kanskje tro det ble i meste laget, med mye overlapping. Men jeg gjespet ikke da jeg skummet igjennom boka. Temaet er så «tabloid» at en av redaktørene nok blir å se i en smalltalk-sofa på TV med det første.

SKAMMEN BLIR HER gjennomlyst fra så mange vinkler, at vi får håpe det er riktig som det står, at skammen gjør som trollet; den sprekker i lyset. Det prisverdige, i tillegg til belysningen, er at det er leger, som har så mye makt over oss, som er samfunnets dukser og preseterister, men som vi må åpne oss for, som behandler temaet så ydmykt og respektfullt. Mange av legene erkjenner hvor lett de kan føre skam til skade, og dermed lidelse framfor helbredelse, ved ren ubetenksomhet. Forfatterne ønsker å inspirere til selvrefleksjon, som i sin tur kan føre til at pasienter føler seg bedre når de har vært hos legen, og kanskje slipper å gå på apoteket.