Full fart mot krig

Rundt 1. oktober skal fire norske F16-jagerfly til Afghanistan for å bombe. Er norske politikere og regjeringsmedlemmer fullt klar over hva den norske krigsinnsatsen kan innebære?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RYGGE (DAGBLADET): To F16-jagerfly kommer i lav høyde østfra og flyr over rullebanen på Rygge hovedflystasjon, i en oppvisning for oss pressefolk. Om tre og en halv måned er det alvor. Da skal åtte norske jagerpiloter og fire F16-fly til Manas-basen i Kirgisistan for å settes inn i kampen mot Osama bin Ladens al Qaida-nettverk og restene av Taliban.

Om lag 70 norske soldater skal til Kirgisistan i forbindelse med F16-engasjementet. Prislappen for seks måneders flyinnsats i kampen mot internasjonal terror er 425 millioner kroner. Det er Stortinget villig til å bevilge. 50 millioner av disse pengene skal gå til ammunisjon, men dette beløpet kan økes - om det trengs flere bomber.

PÅ RYGGE FÅR vi se F16-flyenes nye laserstyrte 500 punds bombe GBU-12. Den styres ved hjelp av et nytt og avansert målbelysningsutstyr som er installert under flykroppen. Treffsikkerheten er stor. Hver av de laserstyrte bombene koster i underkant av 300000 kroner, får vi opplyst i Forsvarets overkommando. De kan selvfølgelig bare brukes en gang.

Norske, danske og nederlandske jagerfly skal ta over for amerikanere og franskmenn i oktober. De skal patruljere i afghansk luftterritorium, men kan neppe frykte å bli møtt av fiendtlige fly eller al-Qaida-terrorister som har gått på flyskole i USA. Jagerflyene fra NATO skal settes inn der det foregår kamper på bakken. De skal både beskytte allierte styrker og bombe fiendtlige mål, når de får beskjed om det. Ordrene vil stort sett komme fra amerikanerne.

RUTINER OG SIKKERHETSOPPLEGG er ivaretatt på beste måte, for å unngå at det gjøres feil. Dette er noe det norske forsvaret er veldig opptatt av, men Afghanistan er ikke som mange andre krigsskueplasser. Man har ikke bare å gjøre med en uforutsigbar fiende. «Vennene», de afghanske krigsherrene, er i mange tilfeller notorisk upålitelige. De skifter allianser like ofte som andre skifter underbukser og går ikke av veien for å få avgjort en gammel blodfeide i samme slengen som de slåss på USAs side mot internasjonal terrorisme. Ved flere anledninger har lokale krigsherrer lurt amerikanerne til å bombe eller skyte på det som angivelig har vært «terrorister» fra al-Qaida eller Taliban. Så har det vist seg at det bare er en liten stammefeide som er blitt avgjort. Uskyldige mennesker er blitt drept.

En trøst for de norske pilotene når de settes inn i kampene i oktober, er at amerikanerne da har om lag ett års erfaring i Afghanistan. Muligheten for feilbombing er redusert, men dessverre ikke eliminert. Og hva skjer hvis det går galt, at uskyldige liv på bakken går tapt?

ET SLIKT SCENARIO er ikke minst noe norske bistandsarbeidere i Afghanistan er bekymret for. Før krigen mot terror startet, var nordmenn i Afghanistan sett på som en nøytral part, uten politiske baktanker og med humanitær hjelp som mål. Norske soldater har videreført den tradisjonen når de har fjernet miner og andre eksplosiver på den tidligere afghanske slagmarken. Det blir litt annerledes når de slipper eksplosivene selv - og spesielt hvis disse eksplosivene treffer feil. Da er faren at en afghansk hevn vil ramme de nordmenn som synes tydeligst i Afghanistan. Det er bistandsarbeiderne.

- Norge er ikke nøytralt i kampen mot terror. F16-engasjementet er en videreføring av det vi tidligere har stilt opp med. Har vi sagt A, får vi si B, sier statsminister Kjell Magne Bondevik. som legger vekt på at den norske militære innsatsen i Afghanistan er underlagt full politisk kontroll. Han deler ikke pessimistenes bekymring over oppdraget.

PÅ RYGGE HOVEDFLYSTASJON har ledelsen i det norske Forsvaret et realistisk syn på det norske krigsoppdraget i Afghanistan. Generalinspektøren for Luftforsvaret, generalmajor Tomas Colin Archer, sier det slikt når en av journalistene spør ham om han har en positiv følelse før avreisen til basen i Kirgisistan:

- Vi har ikke noe følelsesforhold til dette. Det er et politisk ønske fra Stortinget at vi skal gjøre denne jobben. Når vi blir spurt, sier vi ja. Jobben er interessant og utfordrende, men også alvorlig. Afghanistan er farlig, slår Tomas Colin Archer fast.

Kanskje har de tenkt bedre etter, generalene og oberstene i Forsvaret, enn stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.