Full stopp

Skrivesperre er en moderne lidelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

"DET MEST intense fiendevennskapet jeg har vært vitne til i mitt liv, skjønt i ytterste hemmelighet", skrev Arne Skouen om forholdet mellom forfatterne og Dagbladet-journalistene Gunnar Larsen og Johan Borgen i "En journalists erindringer". Omstendighetene gjorde ikke saken bedre: Vegg i vegg satt de, så Larsen knapt kunne unngå å høre den hyperproduktive Borgens lynraske klapring på skrivemaskinen. Ifølge Skouen slet Larsen nemlig "med et handicap, fryktet blant skribenter; han ble rammet av skrivesperre, og den meldte seg tidlig". Hos Borgen, derimot, som dersom han kjedet seg bare begynte å skrive ei bok, "sto flak i tre forskjellige skrivemaskiner på tre forskjellige steder oppå arbeidsloftet på Asmaløy".

HVIS LARSEN hadde levd 200 år tidligere, hadde det hele muligens sett annerledes ut. Ifølge den velrenommerte The New Yorker-journalisten Joan Acocellas nye bok, "Twenty-eight Artists and Two Saints", er skrivesperre et utpreget moderne fenomen. I sine upåklagelig tenkte og skrevne kunstnerportretter interesserer Acocella seg for smerten kunstproduksjonen innebærer og hvordan kunstnerne håndterer den. "Det finnes mange briljante mennesker (...) men de som ender med å ha kunstneriske karrierer over tid er ikke nødvendigvis de mest begavede", skriver hun. Noen ødelegges av skuffelser, andre av narkotika, atter andre av skilsmisser. "De som overlevde kombinerte briljans med mer hjemlige dyder: tålmodighet, motstandsdyktighet, mot", skriver Acocella. Ikke minst ble de ikke plaget av skrivesperre - eller de klarte å bekjempe den da den rammet.

I ESSAYET "Blocked" skriver Acocella at ideen om skrivesperre oppstod i Vesten i overgangen fra 1700- til 1800-tallet, fra opplysningstid til romantikk, da det å skrive endret seg fra å være en rasjonell aktivitet under forfatterens fulle kontroll, til å bli noe magisk, "en urolig vind", som lyrikeren Shelley kalte det. Hans romantiske kollega Coleridge er ifølge Acocella blant de første kjente eksemplene på fenomenet psykoanalytikeren Edmund Bergler midt på 1900-tallet døpte "writer’s block". Etter å ha forfattet en serie i dag klassiske dikt da han var midt i 20-åra, ble Coleridge grepet av det han kalte "en udefinerbar, ubeskrivelig redsel" for store skriveprosjekter og endte som en desto ivrigere bruker av opium.

KOBLINGEN mellom kreativ begavelse og psykisk lidelse ble stadig videreutviklet. I dag har romantikkens ideer utviklet seg til allestedsnærværende klisjeer som gjør at produktive forfattere ofte mistenkes for å mangle dybde. Acocella undrer på om skrivesperre er utslag av en spesifikt amerikansk stormannsgalskap, "...med sin implikasjon om at forfattere har i seg store bølger av kreativitet som de er forhindret fra tilgang til". Hun mener både alkohol, alderdom og frykt for å blottstille seg kan ende i fenomenet det også kan være bekvemt å kalle skrivesperre. Det samme kan "andreromansyndromet", forventningspresset. Da The New Yorker-reporteren Joseph Mitchell i 1964 skrev klassikeren "Joe Gould’s Secret", historien om en lutfattig Greenwich Village-bohem som i årevis hevdet at han skrev på verdenshistoriens lengste upubliserte bok, et verk ingen fikk se, utropte en professor Mitchell til mester av det engelske språk. I hans tilfelle tyder mye på at livet imiterte kunsten: Mitchell "kom på kontoret nesten daglig i de neste 32 åra, men leverte aldri et ord mer".