Fullt av damer

Politikken femininiseres. Hovedscenen domineres av kvinner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR NØYAKTIG fem år siden, den 5. januar 2001, skrev jeg følgende: «Norsk politikk er blitt en arena for grå menn. Det blir en ulidelig lang valgkamp». Hovedrolleinnehaverne den gang var Jens Stoltenberg (Ap), Kjell Magne Bondevik (KrF), Carl I. Hagen (Frp), Jan Petersen (H), Odd Roger Enoksen (Sp) og Lars Sponheim (V). KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland kom som KrF-leder ofte i skyggen av Bondevik. I mange sammenhenger ble Kristin Halvorsen (SV) derfor eneste kvinne i kurven. Slik hadde det ikke vært ved valget i 1993 og under EU-avstemningen året etter. Da var det sterke og temperamentsfulle kvinner som Gro Harlem Brundtland (Ap), Anne Enger Lahnstein (Sp) og Kaci Kullmann Five (H) som dominerte debatten. Men plutselig hadde de abdisert i forhold til menn som til forveksling liknet hverandre og snakket sitt moderate sentrumspolitikerspråk. Ved årtusenskiftet var bildet mannsdominert og blygrått. Kvinnene, som representerer halvparten av velgerne, var skjøvet et trinn ned i hierarkiene.

NÅ DOMINERES hovedscenen igjen av kvinner. Det er Erna Solberg som leder et kriserammet Høyre, ikke Jan Petersen. Til våren tar Siv Jensen tømmene i Frp. Vi har alt vennet oss til henne som partiets frontfigur. Kristin Halvorsen er fortsatt den suverene leder i et svekket, men regjerende SV, ved siden av å være landets første kvinnelige finansminister. Og i Senterpartiet er det Åslaug Haga som hviler på sine kommunalpolitiske laurbær og gleder seg over at Ap har lagt EU-spørsmålet på hylla. Vi skal heller ikke glemme at «regjeringens 4. parti», LO, ledes av en kvinne. Bare Jens Stoltenberg og slitesterke Lars Sponheim representerer nå mannekjønnet i politikkens øverste elite.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN BETYR DET NOE at fire av seks stortingspartier ledes av kvinner? Blir det flere kvinnelige velgere? Blir det færre mannlige? Øker eller synker valgdeltakelsen og interessen for politikken? Og ikke minst, betyr det noe for hvilke saker som dominerer den politiske debatten? Ifølge professor i statsvitenskap Hanne Marthe Narud har kvinnedominans i topposisjoner minimal effekt på velgernes atferd. Partifargen betyr mer enn kjønnet når det kommer til stykket. Narud mener imidlertid at kvinnenenes sentrale posisjoner i politikken kan påvirke hvilke saker partiene tar opp og fronter. Ifølge MMIs valgdagsmåling som ble tatt opp like før og under valget i høst, sa flere kvinner enn menn at de ville stemme. Professor Tor Bjørklund mener det har sammenheng med at politikken i større grad enn tidligere handler om velferdssaker og mindre om næringspolitikk. Politikerne har som kjent tømt verktøykassa i næringspolitikken og overlatt innholdet til markedskreftene og dem som befant seg på NHOs årskonferanse i går. Kvinner definerer seg ifølge Bjørklund både som velferdsstatens klienter og advokater. Han deler velferdspolitikken i to hovedgrupper: Den som handler om reproduksjon, nemlig utdanning, barn og familie, og den som handler om vedlikehold, nemlig helsevesen og eldreomsorg. Og kvinner er mer engasjert enn menn på disse områdene, ikke minst fordi mange av dem også arbeider innenfor det offentlige velferdssystemet.

VALGFORSKERE vil dermed kunne si at kvinnenes erobring av mannsbastioner avspeiler en femininisering av politikken. At så har skjedd har først og fremst sammenheng med strukturelle forhold, mindre med om partiene ledes av kvinner eller menn. Da Ap under Gros ledelse tiltrakk seg flere unge kvinnelige velgere enn unge menn, ble det sagt at dette skyldtes at partiet var ledet av en kvinne. Men den samme kvinneappell kunne danske Anker Jørgensen notere seg, ifølge Bjørklund. Og han var verken kvinne eller særlig smukk. Parallelt med kvinnenes inntog i arbeidslivet og i politikkens styrende sjikt, har det skjedd endringer i de områder politikerne styrer og kan styre. Den økonomiske politikken er i mye større grad enn før styrt av globale markedslover. Dette ser vi også i arbeidslivet. Før var det mannlige jernarbeidere som truet med streik. Nå opptrer førskolelærere og sykepleiere mer militant enn dem.

MEN VI SKAL ikke se helt bort fra en Siv-effekt. Hun bidro utvilsomt til at Frp ved siste valg fikk flere kvinnelige unge velgere enn SV. Kvinner er ikke nødvendigvis myke. Men de er mange.