Fundamentalt, som sagt

Vi kan tilby vestlige verdier og menneskerettigheter til hele verden. Likevel takker noen nei. De vil noe helt annet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN FANATISK ISLAMIST med talibanskjegg på forsida av VG denne uka: «Jeg vil gjøre Norge til en islamsk stat.» En dansk terrorekspert advarer følgelig mot mannen, sjeik Omar Bakri Muhammad, som allerede har fotfeste i Danmark. Muhammad leder ytterliggående islamistiske grupper i Europa, på linje med al-Qaida, og oppfordrer til å drepe jøder. To av gruppene er på plass i Norge, bekrefter religionsforsker Kari Vogt, som marginaliserer dem til en tuslete gjeng utopister, frosset ut av de større muslimske miljøene. Mohammad sier til VG at han regner med å bli forfulgt fordi nordmenn er som andre europeere, vi er fundamentalister som bruker makt mot mennesker vi er intellektuelt uenige med.

STORT MER vet jeg ikke om Mohammad, som vil styre Norge etter religiøs sharia-lovgivning, kappe hender av tyver og sperre kvinner inne i burkaene. Jeg gidder knapt ofre ham et grøss. Det er mer nærliggende å bekymre meg for om hans uttalelser i landets største avis kan øke fremmedfrykten og bidra til ytterligere å sementere fordommer mot innvandrere. Om islamske terroristers målsettinger vet jeg ikke stort mer enn hva vi valgte å forklare angrepene mot USA med, 11. september i fjor, nemlig at egentlig handler dette om fattigdom, om den avmektiges nærmest rettmessige krav på hevn over den styrtrike supermakten, for å rette verdens oppmerksomhet mot fattigdommen i sør og rikdommen i nord.

DET ER SLIK vi tenker hos oss når vi ikke vil tilhøre de fremmedfiendtlige. Vi lytter knapt til hva terroristene selv angir som begrunnelse for sine handlinger. Vi tolker ham i stedet inn i vår egen vestlige virkelighetsforståelse der virkningen av reelle kulturforskjeller og ulik religiøs tro må dempes og helst ufarliggjøres, som om vi bare befinner oss på et nytt stadium mot en universell, global, grenseoverskridende verden der det gode er i ferd med å vinne over det onde, altså de vestlige verdiers seier over de svartsmuskete, usiviliserte.

DA PASSER DET ikke å konfrontere et ytterliggående politisk-religiøst prosjekt som har til hensikt å etablere et muslimsk verdensherredømme, med en vestlig liberal-kapitalistisk modell som på sin side har til hensikt å underlegge seg verden i noe vi kaller friheten, humanismen, likestillingen og menneskerettighetenes ånd. Riktignok har Vesten lyktes i å framstille sine verdier som et sett høyerestående universelle verdier som enhver som får sjansen, vil ta del i. Det må jo være derfor vi ikke helt vil tro våre egne ører når beviselige artsfeller, brødre og søstre der ute i den store verden, uttrykker at de hater hva vi står for.

I EI NY bok av forskeren Terje Tvedt, han er professor og forskningsleder ved Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen, kan vi når «Verdensbilder og selvbilder» utkommer på Universitetsforlaget i slutten av mai, lese at Taliban ikke bare var mot vestlig sivilisasjon, men mot all sivilisasjon. Og at ingenting tyder på at Taliban mente dette fordi de var undertrykt eller fordi USA hadde opptrådt som arrogant stormakt. «Svaret må søkes et annet sted,» skriver Tvedt: «De mente de var overlegne, at de hadde rett, fordi deres sannhet var én.» Ifølge den norske tenkemåten, i alle fall hos velmente intellektuelle, vegrer vi oss mot en påstand som ikke søker forklaringen i økonomisk urettferdighet.

I DEN HJEMLIGE debatten, slik den kom fram i mediene etter 11. september, var det nettopp tilliten til at bare islamske fundamentalister fikk sjansen til å innlemmes i vårt vestlige fellesskap, ble kvitt åket av sult og nød, ville de bli som oss, altså bedre. Den samme forestillingen ligger bak den muligens selvgode troen på at en vellykket integrering av alle innvandrere er uunngåelig hvis vi bare lykkes i å inkludere alle i vår velstand og vårt levesett. Som om en ideologisk motstand mot likhet, trosfrihet og menneskerettigheter ikke finnes, hvor utrolig det enn kan lyde i dette innsamlingsaksjonenes hjemland, hvis hatet ikke skyldes underernæringen i tredje verden og ødeleggelsene av regnskogen.

VI ER IKKE VANT til å diskutere religion på alvor i vårt ironiske, sekulariserte samfunn der kampen i kirken nå står om homofile og lesbiskes rett til å få adoptere. Vi ser oss selv som det Tvedt kaller en «humanitær stormakt», der politikerne har vedtatt at fred og utvikling er blitt nasjonens merkevare, varer det ikke kan herske tvil om verdien av, kan det? Og som særlig viktige og fredsmeklende medlemmer av det nye verdenssamfunnet der krigene ifølge våre vestlige profeter vil forsvinne sammen med nasjonalstatene, lar det seg vanskelig gjøre å tenke at andre med viten og vilje velger å stille seg utenfor en slik økumenisk overenskomst som vi kan kalle moderniteten. Og enda verre, de har ikke tenkt å snu i tide.

ISLAM ER selvfølgelig ikke det samme som Talibans islamisme, selv om homofili fortsatt er forbudt. Vestlige islamkyndige understreker hele tida hvor mye felles det er mellom Koranen og Bibelen, ikke minst for å avmystifisere denne religionen som kom flyttende til Europa for noen tiår siden for å møte det frie, vestlige individsamfunnet der prosjektet er at menneskene selv velger sine liv. Dette budskapet gjelder foreløpig som overordnet norm for den pågående globaliseringen, en form for nykolonialisering, sett med andre øyne. I alle fall er Omar Bakri Mohammad på plass for å snu utviklingen.