Fy og fy og fy

Det politiske rom har skrumpet. Snart er det bare plass til moraldebatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEI, SIER UNGE

Inga Marthe Thorkildsen, stortingspolitiker fra SV. Thorkildsen sier nei til kosmetiske operasjoner. Og hun sier det på TV. Hun sier nei til reklame for slike operasjoner. Hun sier også nei til at TVNorge skal lage en norsk versjon av den amerikanske realityserien «Ekstrem forvandling» der ukebladbladkonseptet «bli ny» har fått ny mening takket være et omfattende samarbeid med plastikkirurger. Men Thorkildsen sier altså nei. Som stortingspolitiker for SV sier hun nei. Thorkildsen er nemlig grunnleggende mot at mennesker skal søke kirurgisk hjelp for å forskjønne seg og at kirurgene skal tjene penger på vår forfengelighet. Thorkildsen, som sitter i justiskomiteen, ønsker et samfunn der menneskene skal oppleve seg som vakre nok, uansett hvordan de ser ut, så sant det ikke foreligger medisinske indikasjoner. Som vi skjønner har det politiske rommet i sannhet skrumpet inn. Her er ikke lenger plass til de store politiske reformer. Bare små, individuelle historier fra virkeligheten.

INGA MARTHE

Thorkildsen ønsker seg et samfunn der stygge, tykke, gamle og rynkete skal oppleve at de har samme verdi som de unge og vakre. Det er selvfølgelig en vakker tanke i en ungdomsdyrkende samtid der supermodellene er blitt våre nye helter. Men er det en politisk oppgave? Jeg mener Torkildsens formaninger om å ligge unna plastikkirurgene snarere er et ganske godt eksempel på hvordan politikken har gått fra å være et håndfast samfunnsbyggende prosjekt, til å handle om moraliserende småsnakk som ikke skal utløse penger. Jeg kunne valgt statsminister Bondevik og hans aksjon mot mobbing, den skal jo heller ikke koste noe. Men fordi 26 år gamle Inga Marthe Thorkildsen representerer SV, partiet som i dag blir foretrukket av hver tredje kvinne under tretti, og fordi Thorkildsen i offentligheten har frontet nettopp den unge kvinnen i opposisjon til gubbeveldet på Stortinget, blir hennes politiske utspill viktige. Dessuten er hun allerede utpekt til å ha denne rollen. I fjorårets debatt om intimitetstyranniet i offentligheten, advarte den unge skribenten Aslak Nore mot Thorkildsen fordi hun er «en fare for opplyst samfunnsdebatt». Det ble de unge, frekke gutta mot det en av dem, Jon Hustad, kalte «venninnesamfunnet». Kvinnene ble beskyldt for å forurense offentligheten med sin banalisering og trivialisering av politikken. I dag er det essayisten og historikeren Nils Rune Langeland som går til angrep under høye klagerop om den såkalte vaginalstaten.

DE UNGE MENNENE ALTSÅ,

i forsøksvis opposisjon til de likestilte unge kvinnene. Eller som Langeland formulerer det i boka «Kveldseta»: «ein kvit, vestleg mann», den siste minoriteten uten egen støttegruppe, skyldig i verdens største overgrep mot alle slags ofre slik de etter hvert har reist seg og stått fram: ofrene for totalitære regimer, de tidligere kolonifolkene, urbefolkninger, homofile og - kvinner. Den europeiske, hvite, heterofile mannen, endelig temmet og underlagt en politisk samtale der våre folkevalgte har forfalt til å diskutere hva slags moral som er best for menneskene i det gode samfunnet. Og fordi utviklingen viser en økende tendens til at unge velger parti etter kjønn, menn velger Frp og kvinnene SV, tyder dette på at forskjellene mellom kjønnene kanskje er større enn vi liker å tro i vårt likestilte samfunn. Polariseringen har pågått samtidig som likestillingen mellom kjønnene er kommet langt på alle samfunnsnivåer, med størst suksess innenfor offentlig sektor der kvinnene også får lederposisjoner. Økningen av antall kvinner i offentlig sektor er også forutsetningen for polariseringen der omsorg og velferd er de sentrale SV-myke kvinneverdiene den likestilte mannen ventes å gi sin støtte.

I STEDET STEMMER HAN FRP

og signaliserer at han er en moderne mann som klarer seg selv. Selv om SV og Frp er populistiske og temmelig utydelige partier, ligger forskjellen i troen på fellesskapsløsninger versus det individorienterte. Likevel er det ikke for utspill som økt offentlig ansvar for fangenes ettervern eller romsligere voldsskadeerstatning jeg husker justispolitikeren Inga Marthe Thorkildsen. Det er som talskvinne for høy moral i etiske spørsmål jeg ser for meg hennes renskårne profil når hun forteller meg at jeg må eldes med verdighet for at det skal bli like fint å være stygg og gammel som ung og pen. Nå er jeg riktignok blitt så gammel at jeg vet bedre. På den annen side vil jeg ikke, som Nils Rune Langeland, hevde at feminismens framgang har gitt oss de ranke, moralsk høyverdige kvinnene som norm for begge kjønn. Jeg vil heller lengte tilbake til gamle dager da politikerne temmet fosser og bygde landet. Jeg tror sannelig vi trenger et gasskraftverk å henge fingrene i.