Fyr og avsky i Lillehammer

Fra Morgedal til Lillehammer for å gi folket i dølabyen en sjanse til å forføre en gammel flamme Iiiik!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Salt Lake City er det natt, vi er på vei til Morgedal. Skisportens vugge tuftet på arven etter Sondre Norheim, furuskog og grunnlovfestet skitradisjon.

Sjefen ved Norsk skieventyr i Morgedal heter Jakob Dyrkolbotn. Han har gitt oss en telefonisk ed. Det pyrotekniske skal være i orden fem år etter at OL i Norge satte varige slalåmspor i nasjonens sjel. Vi skal hente en gammel flamme som mange fortsatt drømmer om etter to hektisk vinteruker på Lillehammer i 1994.

DEN GANG KRONPRINS HAAKON den 12. februar løp opp fra sletta ved Lysgårdsbakken med Stein Grubens hoppfakkel i hånden. For å gjøre sin plikt på vegne av Olympia og Mjøsa. Kongen, mamma og Fedrelandet. Juan Antonio og IOC. Heiberg, Rønningen og LOOC. Albert VIP av Monaco og Coca Cola. Pluss utøvere fra nesten hele verden. Og publikum. Heia, Dæhlie, Koss, Aamodt og Rørlegger'n pub. Folkfest i rødt, hvitt og ja vi elsker blått.

Lillehammer som viste verden en same. Mange vetter, bunader og et fredsegg. Alt sammen i en slags opphøyd vintersolvei. Med en regi Disneys Snøhvit på en prima dvergdag ikke kunne hamle opp med. Kulturhuset Banken med Flatland og amerikanske CBS live i gågata pluss god gammaldags floke med ugla Harding vs. skjønnheten Kerrigan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Husker du rocketeltet, alle kjendisene som skulle komme, den fantastiske stemningen og de 12000 frivillige? Grunnfjellet i OL.

- Det er mange som gjerne vil ha en avlegger av vår flamme her i Morgedal, men vi tillater ikke hva som helst. Det skal være noe som er ordentlig, ikke et utdrikningslag eller en 40-års bursdag. Vi er stolte av vår OL-flamme, men vi ble fort glemt etter at Statoil, Posten og fakkelstaffetten hadde forlatt Morgedal 75 dager før OL, sier Jacob Dyrkolbotn, og klatrer opp for å gi oss det vi lengter etter. Ilden. Den gamle flammen.

DEN SOM IKKE FIKK LOV til å berøre - bare hilse på - den opprinnelige fra Hellas i 1994, men som fartet landet rundt for å samle dugnadsnasjonen om et felles mål. Vår OL-flamme som tente gløden i Oslo i 1952. Vi bukker og takker, Jacob. Legger ut på en garantert brannfarlig ferd mot nord.

På et surrete bluesbrødrevis suses Notodden forbi, et hvitt skilt har forklarte at det er 700 meter til et «Bondeopprør». Jøss!

Har snaut med tid. Må nå dølabyen før ilden slukker og vi driter oss ut mer enn høyst nødvendig.

- Hvis en av dere røyker, så er det en grei måten å holde ilden ved like på. Ta en avlegger, fyll på med lampeolje og tenn på igjen, var Dyrkolbotns råd.

Vi har, unnskyld blødmen, en kronprince mild i lomma. Dette skal gå bra.

GRUVELYKTA FRA WALES står nede i ei bøtte. Flammen er tryggere her enn da den var på ferd gjennom Europa fra Hellas i 1994. Den slukket på en norsk hotellsuite i Tyskland. Mannen med ansvaret tømte minibaren i fortvilelse. Skjønner'n godt. Det skal ikke vi ha noe av. Ingen fare, det hersker en ekte OL-ånd i bilen, men det var før vi kom til Hedmark og Stange.

En lastebil med smågris ombord lager kø. God tid, han bak rattet. Vi venter på neste rette strekning, men i beste IOC-tradisjon lar vi oss smøre. Dog bare med tålmodighet. Smågrisen blinker av til Ottestad. Snart framme hos Audun Tron. Han er den første som skal bli utsatt for overskriften:

«DESPERAT ORDFØRER FORFØRTE GAMMEL FLAMME I GÅGATA, bare i Dagbladet».

LYKTA MED MORGEDAL-ILDEN henger i sladrespeilet. De lodne terningene har måttet vike. Faen, ikke for å være stor i kjeften, men Tron var opptatt utover kvelden. Kunne først møte oss klokka 10.00. Dagen derpå.

Vi hadde en hard natt foran oss. Var innom Haakons pub i Storgata. Her satt det fem stykker og så på elendig Semb-fotball. To høgskolejenter gikk forbi med halve pils i hånda, verdens kaldeste.

Marcello nattklubb var stengt. Flammen levde fortsatt, men hvordan skulle vi klare å holde liv i ilden som nå endelig var hjemme etter fem år, og sju timer i brannbil.

Og hvem ville være den første til å hilse på en gammel flamme. I gågata måtte det være noen, der det var smekkfult hver dag og hver kveld og hver natt i samfulle 14 OL-dager. Vi gledet oss til å gjenoppfriske festen fra dengang. Vifte med kubjeller, drikke, synge, ja vi elsker. Gå på Toppen bar.

EN ELDRE MANN VAR DET VI TRAFF: - Je skærr itte ha noe je, sa han og gikk videre i en grå boblejakke, maken til Kongens.

Vi var kommet til flammens eget rike, men de ville ikke vite av den. De fleste av byens 24500 innbyggere så ut til å ha lagt seg til å sove lenge før leggetid, men i en nyåpnet japansk restaurant var det plenty med plass og matly.

Heia Nagano. Vi var født med sushi på beina før vi trakk opp til hotellet. Med dusteflammen gjemt satt vi mutters putters aleine i hotellets gamledagse dansebar.

På scena sto åttemannsorkesteret Agarta Show Band. Fra Bulgaria.