Forventningene til helsevesenet er grenseløse, men det er ikke midlene. Det er ingen overdrivelse å karakterisere de norske helseforetakene som pengesluk. Men hvis ingen satte grenser ville utgiftene løpt så løpsk at vi, den skrikende befolkning, hadde skreket i stereo, fordi økte skatter og økte egenandeler hadde blitt resultatet.

I takt med avisoppslagene om akkumulerte underskudd får vi inntrykk av at sykehusvesenet i Norge er i konstant krise. Vi leser at styrene vedtar kutt på milliardbeløp. Vi ser på tv at det varsles kutt i hjerte- og kreftbehandling. Og vi synes vi har sett det før, både mens fylkeskommunene eide og styrte sykehusene og etter at de ble selvstendige foretak i 2002. På fem år har bevilgningene til landets sykehus økt med 35 milliarder kroner, fra 50 milliarder kroner i 2002 til 85 milliarder i 2007. Neste år skal det brukes enda mer ettersom budsjettet er økt med 3,9 milliarder kroner. Det behandles 245 000 flere pasienter i året. Det er 10 000 flere ansatte i norske sykehus nå enn i 2002. Bare Sveits i Europa bruker mer penger på spesialisthelsetjenester enn Norge. Like fullt må sykehusene kutte, fordi de ikke har holdt seg til budsjettene, som igjen kommer av at behovene og mulighetene for behandling øker. Og dermed opprettholdes bildet av krise.