Fyrbøtere i helvete

De som styrer norsk helsevesen jobber som f …, men har en nesten umulig oppgave, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forventningene til helsevesenet er grenseløse, men det er ikke midlene. Det er ingen overdrivelse å karakterisere de norske helseforetakene som pengesluk. Men hvis ingen satte grenser ville utgiftene løpt så løpsk at vi, den skrikende befolkning, hadde skreket i stereo, fordi økte skatter og økte egenandeler hadde blitt resultatet.

I takt med avisoppslagene om akkumulerte underskudd får vi inntrykk av at sykehusvesenet i Norge er i konstant krise. Vi leser at styrene vedtar kutt på milliardbeløp. Vi ser på tv at det varsles kutt i hjerte- og kreftbehandling. Og vi synes vi har sett det før, både mens fylkeskommunene eide og styrte sykehusene og etter at de ble selvstendige foretak i 2002. På fem år har bevilgningene til landets sykehus økt med 35 milliarder kroner, fra 50 milliarder kroner i 2002 til 85 milliarder i 2007. Neste år skal det brukes enda mer ettersom budsjettet er økt med 3,9 milliarder kroner. Det behandles 245 000 flere pasienter i året. Det er 10 000 flere ansatte i norske sykehus nå enn i 2002. Bare Sveits i Europa bruker mer penger på spesialisthelsetjenester enn Norge. Like fullt må sykehusene kutte, fordi de ikke har holdt seg til budsjettene, som igjen kommer av at behovene og mulighetene for behandling øker. Og dermed opprettholdes bildet av krise.

På en måte er det riktig. Helseforetakene vil så gjerne, men kan ikke ta unna pågangen av pasienter i det tempo alle aktørene vil. Aktørene er pasienter, som selvsagt vil behandles straks, for enhver lidelse som kan behandles, nærmest der de bor. Aktørene er sykehusdirektører som gjerne vil ha pasientene i sin region til sitt sykehus og som har ei høne å plukke med helseministeren. Aktørene er leger som vil beholde stillingen på det sykehuset de jobber, og nær skogen der de jogger, eller sykepleiere som vil ha høyere stillingsbrøk, fastere stilling, bedre betalt turnus. Aktørene er lokalbefolkningen som kjemper for sitt lokalsykehus og sin fødeavdeling. Aktørene er lokalpolitikere og rikspolitikere, i posisjon og i opposisjon. Og aktørene er vi i mediene som bidrar til å puste de bevilgende myndigheter i nakken og til den minste ulmende glo av misnøye. Verdens rikeste land kan ikke være bekjent av å ha korridorpasienter, pasienter på venteliste, enkeltskjebner som ikke får den siste, kostbare behandlingsform som kan redde liv. Og alle aktørene har sine interesser.

Det sier seg selv at det er krevende å administrere en slik organisasjon med over 100 000 ansatte, fordelt på et stort antall sykehus over hele landet, som kanskje ikke drives så effektivt som de burde. Sakspapirene som styret i Helse Sør Øst hadde til behandling tirsdag gir et innblikk i situasjonen for den største regionen: Det er for mange enheter. Det er manglende standardisering og uhensiktsmessig organisering av støttetjenester. Det er overkapasitet på noen områder og uhensiktsmessig konkurranse mellom avdelinger og sykehus. Det er for mange på vakt i forhold til pasientgrunnlaget. Det er for dårlig samarbeid innenfor de enkelte sykehus og mellom dem. Det er for dårlig samarbeid mellom sykehusene og primærhelsetjenesten i kommunene. Det er gammel og nedslitt bygningsmasse og det er dårlig utnyttelse av teknisk utstyr på grunn av korte åpningstider for poliklinikker og dagbehandling.

Det er klart det er mulig å drive dette bedre. Det er et stort forbedringspotensial, som det heter i styrepapirene. Det er det Sylvia Brustad, og Dagfinn Høybråten og Ansgar Gabrielsen før henne, forsøker å oppnå. Det er det administrerende direktør Bente Mikkelsen og styreleder Hanne Harlem i Helse Sør Øst, og alle de andre i Helse-Norges ledelse forsøker å få til. Hvis de bare slipper tøylene og gir etter for alle krav, vil forbedringen av systemet stoppe og de få sparken. Det kan de få uansett. For organisering og drift av spesialisthelsetjenester er så komplisert at selv helseøkonomer innrømmer at det ikke finnes enkle løsninger. Og det kan ikke være et høyverdig mål å bevare en organisasjon som bør forbedres.

Det mest utfordrende blir å gjøre effektiviseringsarbeidet på en slik måte at pasientene, de ansatte og befolkningen ellers blir fornøyd. Det er ingen forbedring å sende pasienter hjem for tidlig, eller å piske pleiere til å løpe ennå fortere. Men kanskje blir både pasienter og helsepersonell gladere hvis de er sikre på at sykehuset eller avdelingen kan sine saker. Er det nødvendig at 55 sykehus behandler tykktarmskreft? Jeg ville ikke råde en venn med en slik lidelse til å la seg behandle ved et sykehus som har syv tilfeller i året.