Fyrstens privilegium

PARIS (Dagbladet): Kongen kan ikke gjøre feil, het det i det gamle franske regimet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag står tre tidligere franske statsråder for riksrett for feil begått i tjenesten, tiltalt for å ha unnlatt å ta nødvendige skritt for å unngå spredning av hiv ved blodoverføringer. I USA trådte riksretten sammen for å dømme presidenten, selv om Bill Clinton til slutt unngikk enhver sanksjon. Selv Augusto Pinochet vil trolig bli stilt for retten. Politikerne stilles til ansvar for sine handlinger på en helt annen måte enn før. Fyrsten har mistet sitt privilegium.

Laurent Fabius, statsminister 1984- 86, tidligere sosialminister Georgina Dufoix og tidligere helseminister Edmond Hervé har vært dømt av opinionen i mange år allerede, helt siden Georgina Dufoix sjokkerte ved å si hun følte seg «ansvarlig, men ikke skyldig». Ofrene har ventet i årevis på at de høyest ansvarlige skulle straffes, og de tiltalte ønsket å få rettferdiggjøre seg. Fabius, i dag president i Nasjonalforsamlingen, ba selv om å bli stilt for riksretten, etter at tiltalen mot ham først ble henlagt. For anledningen ble riksretten endret i formen. Den forrige kunne bare dømme en politiker som hadde begått høyt forræderi i tjenesten. En ny definisjon av riksrett og hva man kan bli tiltalt for var helt nødvendig, selv om den i praksis viser seg langt fra perfekt. Politikere skal, på samme måte som hvem som helst i samfunnet, ikke kunne unngå rettslig forfølgelse selv om de ofte straffes hardt av en politisk sanksjon gjennom valgurnen.

  • Denne riksrettssaken kom i gang fordi staten til å begynne med ikke følte noe ansvar for tragedien og ikke ville gi ofrene erstatning. Loven om dette ble ikke vedatt før i 1991, sju år etter at de første ofrene ble smittet. Saken er særdeles alvorlig på grunn av antall ofre, 4000 smittede og flere hundre døde, som fortjener en moralsk og rettslig oppreisning som er på høyde med hva de har lidd. Men selv om det er en spesiell rettssak, er den på mange måter eksemplarisk, og kunne ha funnet sted i andre land. Den skal strafferettslig dømme politisk ansvar.
  • «Politikken stiger ned på jorda igjen,» skriver en fransk kommentator. Politikerne aksepterer, mer eller mindre frivillig, å stå til regnskap. Det er et stort skritt overfor en opinion som hadde mistet bakkekontakten med politikerne, som igjen ikke alltid hadde følelsen av at de skyldte sine velgere noe. Men denne saken er 15 år gammel. Ingen av de tre statsrådene følte det nødvendig å gå av da skandalen ble kjent. Franske politikere går ikke av. Laurent Fabius er fortsatt en toppolitiker, selv om han har måttet gi avkall på sine presidentambisjoner. I retten har han overbevist med sterke argumenter.
  • Et av dem er at man ikke visste. Det er riktig når det gjelder aids i 1984- 85. Selv i Norge var myndighetene forsiktige med å ikke skape for stor frykt. Det er et politisk dilemma, som ofte gjentar seg. Spørsmålet er hvor langt man skal gå før man, kanskje i den beste tro, utsetter vedtak som kan forhindre en dødelig fare. Jo mer komplisert samfunnet er og jo mer staten er involvert, desto oftere vil slike dilemmaer oppstå. Det var det som skjedde i Frankrike, der nasjonale interesser også var inne i bildet. En amerikansk hiv-test var på markedet før den franske. Det blir et politisk valg. Det mest alvorlige i denne skandalen er imidlertid at hele beslutningsrekken, fra den medisinske eksperten til statsministeren, unnlot å ta ansvar, både individuelt og kollektivt. Det er det som gjør den så universell.
  • Dommen i Frankrike blir interessant. For å dømme de tre tiltalte må det bevises at de visste, at de har gitt ordre til sine underordnede eller at de er skyldige i fatal slurv. Dessverre risikerer dommen å bli forpurret av at det er et politisk høyreflertall i en rett som skal dømme tre sosialister. Riksretten er sammensatt av tre fagdommere og tolv politikere. I så fall vil politikken til slutt overskygge det juridiske grunnaspektet og det individuelle ansvaret. Da vil dommen miste sin betydning som eksempel for andre.