Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Fyrstens vrede

Rimi-Hagen har gjort det igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VEBJØRN SAND malte landets rikeste par, og går for tida rundt på Frogner med en dolk i ryggen. Han fikk som ventet en toer på terningen av kritikeren Lars Elton, en vurdering jeg ikke skal bestride. Poenget er at det elskelige mennesket Vebjørn Sand er sveket av sin fyrste. Etter å ha latt seg blussende intervjue i VG om æren som ble ham til del da selveste Stein Erik Hagen under en transatlantisk tur med Hagens privatjet ga ham oppdraget å portrettere majestetene på Fritzøehus, er Sand dagen etter så ettertrykkelig ynkeliggjort av oppdragsgiveren at jeg ikke kan dy meg. Jeg skulle advart ham. Stein Erik Hagen er nemlig ikke snill mot sine hoffmalere. For å si det med ungdommen: Han suger.

STEIN ERIK HAGEN har nemlig gjort det før. Da Hagen fylte 40 år i 1996, inviterte han maleren Thorvald Lund-Hansen til å dokumentere festen. Kjell Inge Røkke og Johan H. Andresen jr. ble portrettert på det følsomste. Et annet bilde viste festbordet med Hagen med blomsterkrans i håret, eller var det laurbær, sentralt plassert i samtale med konsernsjefen i Storebrand, Åge Korsvoll. Et annet av Hagen i samtale med Orklas daværende Jens P. Heyerdahl, en idyll som kunne bringe tanken hen mot P.S. Krøyers salutt av et maleri av kretsen rundt Skagenmalerne til bords med glassene hevet i sommerkvelden. Da Lund-Hansen ville stille ut bildene, sa Hagen nei. Hagen anklaget maleren for å ville misbruke kretsen fra finanseliten til nedrig PR for seg selv.

NÅ FØLER Hagen seg misbrukt igjen. Denne gang av Sand som har vist fram bildene til VG, enda han åpenbart ikke har visst hva godt han skulle gjøre for paret han må ha antatt var hans velgjørere. Hvorfor skulle han ellers male Hagen så grublende monumental, så introvert ettertenksom, så bortimot asketisk, fjernt fra den ytre verdens tanketomhet? Eller den skjønne Mille-Marie i det hun kokett tar imot i ballkjole med lyset som gullregn rundt ansiktet? Ærlig talt, men ifølge skikk og bruk ved de fleste europeiske kongehus det måtte være naturlig for Hagen å sammenlikne seg med, har maleren Sand hatt all grunn til å vente seg en gunstbevisning fra sin herre for denne innsatsen. La gå at fyrsten er uberegnelig. At han roser den ene dagen og riser den andre, at han hyller Sands portretter tirsdag og slakter dem onsdag. Det er nå engang herskerens privilegium, hvis vi har forstått vår Machiavelli rett.

DET ER når Hagen punkterer Vebjørn Sands lykkefølelse over å være en utvalgt med munnen full av hummer på vei til USA i Hagens private jetfly, at vi hører dolken dirre i ryggen på Sand. Bare sprøyt, sier nemlig Hagen. Sand var bare med i et innleid fly. Ferdig med Sand, liksom. Hvorfor? Fordi han ikke malte Hagen med ridestøvler, et knippe selvskutte fasaner over skuldra og fire engelske settere ved føttene, vel. La nå dette være en lekse for alle i portrettbransjen. Kontakt heller kong Harald.