G-strengen

Fra i går har Russland formannskapet i verdens rikmannsklubb, G-8 landene. Men Russland spiller på noen strenger som er fremmede for de rike og vellykkede.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): En g-streng er som kjent både sentralt plassert, og ganske ensom. Og spiller dermed omtrent den rollen som Russland vil ha når landet skal lede gruppen av verdens rikeste land og ledende økonomier - G-8 landene - fra nyttårsskiftet. Landet vil være sentralt plassert som formannskapsland og storeksportør av energi i ei tid da energisikkerhet er prioritert nummer en, ikke minst for de rike og vellykkede. Men Russland kan også komme til å føle seg ensom i førersetet for gruppen av verdens rikeste. Grunnen er ikke bare at Russland er den fattige fetter i dette selskapet, med en økonomi som bare er så vidt dobbelt så stor som Norges. Grunnen er også at Vladimir Putins Russland i økende grad ser ut til å velge en politisk kurs som strider mot verdiene som kjennetegner et åpent demokrati. Systemet Putin kjennetegnes ved at det ikke anerkjenner verdien av samfunnskrefter i strid. Systemet ser tvert imot ut til å motarbeide det.

ER SÅ DET ET problem? Ja, utvilsomt, særlig for de mange russere som ser at demokratiske rettigheter skyves tilbake, og frykter for at det om ikke lenge vil være absurd å snakke om Russland som demokrati. For la oss minne om de dystre fakta. Det begynte med at alle nasjonale TV-selskaper ble kjøpt, betalt og kontrollert av Kreml. Det fortsatte med at parlamentet frasa seg retten til å drive opposisjonspolitikk, og at guvernører ikke lenger velges, men utpekes av Kreml. I tillegg til dette introduserer man nye lover som innebærer en fare for at det sivile samfunn knebles ved at det skal bli vanskeligere å finansiere disse med penger fra utlandet. Det siste er at demonstrasjoner for den lille liberale, demokratiske, opposisjonen stadig forstyrres av bråkmakere man antar har støtte fra Kreml.

MEN ER dette noe omverdenen og G-8 landene kan gjøre noe med? Neppe, for Putins Russland er i ferd med å opparbeide seg en status som politisk usårbar. For mye har skjedd i løpet av de snart seks åra Putin har sittet ved makta. Russland fikk bli med i gruppen av de rike landene - da G-7 - i 1997. Det var ikke fordi landet ut fra objektive kriterier forsvarte en plass i dette selskapet, det var en anerkjennelse gitt til Boris Jeltsin fordi han forsvarte verden mot det kommunistiske spøkelset som fortsatt levde i Russland. Det var en clintonsk inkluderende gest mot restene av en fallert supermakt.

INTERNASJONAL politikk har forandret seg dramatisk siden da. Den bushske krig mot terror dreier seg som kjent om press og utpressing, og ikke om inkluderende gester. I Moskva har president Putin forgjeves ventet på politisk uttelling for helhjertet å ha støttet USA i den første fasen i krigen mot terror. Putin var den første utenlandske leder som ringte Bush etter 11. september, og han aksepterte amerikanske baser i Sentral-Asia, til tross for høylytt brumming fra sin egen generalstab. Men han følte at han aldri fikk noe igjen for sine politiske investeringer.

DET RUSSISKE svaret ble etter hvert at også Russland valgte å gå alene, i hvert fall på de arenaer der de hadde styrke til det. For den steile stockmanske formodning fra Ibsens folkefiende, om at den står sterkest som står alene, slo rot også i Putins Kreml. Byggingen av Russland som energisupermakt er derfor en helt sentral utenrikspolitisk strategi for Putin. Bare som en slags supermakt har man det privilegium at man kan be resten av verden dra til helvete, hvis det skulle være behov for det.

DET BLIR NEPPE behov for det når Russland fra nyttår tar over formannsklubba blant G-8 landene. Energi og energisikkerhet står på dagsordenen i Russlands formannskapsperiode, og ikke Afrika, som da Tony Blair var formannskap, og slett ikke menneskerettigheter. Og Putin har allerede demonstrert sin styrke. I løpet av noen uker i november åpnet han byggingen av en gassrørledning til Japan, en til Tyrkia og Italia, og en til Tyskland, som går utenom de «fiendtlig innstilte landene» i Baltikum og Polen. Et edderkoppnett av energiforsyning er i ferd med å gi Russland politiske muskler som Putin kan spille på. Da kan man trygt stå fram i g-streng, selv om hele verden ser på.