Gå inn i din tid

Noen velger å sette ord på det som er vanskelig. Det koster.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er du selv som skal bestemme når det gjør vondt, lyder Per Pettersons kjente setn-ing fra «Ut og stjæle hester». Ja, kan man egentlig bestemme seg for det? Det som er sikkert er at smerte ikke nødvendigvis er noe individuelt. Det som føles som et trykk på den enkelte, kan like godt være en kollektiv smerte. En felles erfaring som må settes ord på, for å endres politisk. Det var dette lyrikeren Marie Takvam hadde skjønt. Dermed kom hun til å gi språk til store strukturelle samfunnsendringer. Det betalte hun sin pris for.

NÆRE TING. «Det nytter ikke å være fjern, en må være nær» sa Marie Takvam. Hun var ikke blant de forfatterne som holdt seg fast i skrivebordet, ba om hemmelig telefonnummer og påberoper seg en autonom dikterrolle. Hun gikk inn i sin tid, og brukte den talerstolen hun hadde fått. Men det er ikke lett å sette ord på noe som ennå ikke har et språk. Det vil møte motstand. Da gjelder det å være trofast mot det man tror på.

ALT VIL EG HA. Hun kom til Oslo fra Sunnmøre på 50-tallet. Fra fjellene innenfor, der hun kjente hver stein og sti. Så skapte hun seg en tilværelse i storbyen, slik så mange av oss har gjort det seinere. Men byen er ikke lett å gjøre seg kjent med. Byen endrer seg; holdepunktene finnes ikke på samme måte. Takvam skrev om det fremmedgjorte; at det finnes noe uhjemlig i det man tror er hjemlig. Fra sin utkikkspost ute i en forstad så hun hvordan kvinnen var låst i husmorrollen. Hun ble ikke regnet med i samfunnsøkonomien, hva skulle kvinnen gjøre når barna flyttet hjemmefra? Skulle hun førtidspensjoneres i en alder av femti? Takvam skrev dikt, teaterstykker og inviterte til debatt om disse spørsmålene på 60-tallet – ti år før kvinnebevegelsen kom. Men det at hun sto i det alene, gjorde henne mye mer utsatt.

FALLE OG REISE SEG ATT. Hvor lenge kan én stemme klare seg alene? Da Marie Takvam hadde passert femti spilte hun i Vibeke Løkkebergs regidebut «Åpenbaringen» (1977). I en kort dusjscene viste rollefiguren Inger kroppen sin. Det ble for mye norske offentligheten. Filmen var «privat», den «leflet med tabu» og var «spekulativ». Dagbladet opprettet et «Rumpefeidekontor» der publikum kunne ringe inn. Takvams kropp ble karakterisert som frastøtende, ekkel og pornografisk. Det hjalp ikke at hun sa at kroppen var lånt ut som et symbol for andre kropper som eldes. Sakte, men sikkert ble hun kompromittert. Det heftet noe ved henne. Hun fikk aldri den posisjonen Aslaug Vaa eller Haldis Moren Veesas hadde.

KOM IMOT KVELD. For noen dager siden ble Marie Takvam gravlagt. Og det er synd at hun nå er død uten å få en oppreisning. Jeg møtte henne selv, så seint som i 2001, på gården der hun bodde. Det er som lyrikeren Eldrid Lunden sier: Den som har samtalt med Marie Takvam vil aldri glemme det. Vi satt i dagligstua, og jeg spurte hvorfor diktene hennes er så mørke. Hun sa: «Alle er ikkje mørke, det er lys i dei også. Men mørket kjem som tidebolkar inn over meg. Eg har så lett for å ta meg nær av ting». Så var det likevel vondt, Marie. Men det du skrev og sa, bevegelsene du skapte, var verdt det.