Galskapens lov

I dagene etter drosjedrapet i Nittedal var ett av kravene fra drosjenæringens talsmenn, påfallende nok, at det alminnelige psykiatritilbudet måtte styrkes. Frykten for at gjerningsmannen kunne være rablende gal, meldte seg med en gang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forestillingen om at psykiatriske pasienter er farlige for samfunnet, er utbredt. Det må være forklaringen når utstrakt tvangsbruk regnes som en vesentlig forutsetning for og del av behandlingen av denne pasientgruppen. Selv i dag da en uttalt politisk målsetting er å avstigmatisere psykiske lidelser, er forslag til ny psykiatrilov mest av alt en tvangslov som skal sikre at såkalt psykisk helsevern, les tvungent psykisk helsevern, kan foregå, helst uten brudd på rettssikkerheten og internasjonale menneskerettigheter.

  • Tvangsbruk ser altså ut til å forbli uløselig knyttet til psykiatrien som moderne vitenskap. I dag skjer hver tredje innleggelse i institusjon ved hjelp av tvang. Før foregikk tvangen bak asylets murer. Nå er de murene bygget ned, og pasientene har flyttet ut og hjem eller til korttidsopphold i mindre og lokale døgninstitusjoner. Dermed har tvangstiltakene flyttet etter, til poliklinikker og like inn i folks private hjem. Forslaget om å tillate døgnkontinuerlig tvangsbehandling hjemme hos psykiatriske pasienter, er riktignok fjernet av regjeringen etter at flertallet av høringsinstansene gikk mot forslaget. Men ekspertene vet likevel råd.
  • Tvangen har i stedet slått seg til på trappa til privatlivet. Paragraf 3-1 gir anledning til at pasienter i egen bopel kan pålegges behandling og tvangshentes til behandlingstimen med bistand av offentlig myndighet. Foran øynene på barn og naboer kan for eksempel politiet slepe pasienter av sted til samtaleterapeuten. Dette kan riktignok være i strid med de internasjonale rettighetene menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson har sagt skal implementeres i vårt alminnelige lovverk. Flertallet av høringsinstansene går da også mot tvang hvis ikke pasienten legges inn og behandles på en psykiatrisk døgninstitusjon.
  • Lovmakerne ser nok selv problemet når loven skal berolige samfunnet med nok tvangshjemler og garantere individets menneskerettigheter samtidig. Det finnes ikke en menneskerett som ikke er sitert før vi kommer til lovteksten. I merknadene forsikrer de om at loven tar utgangspunkt i menneskets verdighet, at tiltakene aldri skal gå for langt eller gjennomføres slik at pasienten blir nedverdiget. Dette fordi psykiatriens historie som kjent er lite ærefull når det gjelder overgrep mot pasienter. Når psykiatrien flytter ut av sentralinstitusjonene, flytter tvangen med som nissen på lasset. Det er altså tvangens sentrale plass i psykiatrisk behandling som må utfordres hvis menneskerettighetene skal ivaretas og samfunnet skal kunne føre forsvarlig kontroll med tvangen.
  • I diskusjonen omkring tvangsbruk mot pasienter som bor i egne hjem, er brukerorganisasjonene ingen sterk part. Organisasjonen Mental Helse uttaler riktignok at den frykter at nedbyggingen av institusjonene fortsetter hvis det blir lov å bruke tvang mot pasienter som bor hjemme. Den andre av de to store, Rådet for psykisk helse, har oppsiktsvekkende nok ikke avgitt noen høringsuttalelse i det hele tatt.
  • Rådet, der styreformannen er professor Einar Kringlen, er talerør for både psykiatriens fagfolk og brukerorganisasjonene. Dette byr selvfølgelig på dilemmaer når det skal tales om tvangsbehandling. Rådet har stått sentralt for å få offentligheten oppmerksom på de elendige forholdende innen psykiatrien. Om lovens adgang til tvangsbruk, velger rådet å tie stille. Dette skal vi beklage fordi den kraftigste kritikken av den nye psykiatriloven kommer fra Rådets egne tilsatte, i bladet Psykisk Helse. Her krever konsulent Thor Foss at Stortinget sender loven i retur fordi den bryter med menneskerettighetene.
  • Sosialkomiteen skal altså behandle fire omfattende helselover, som henger innbyrdes sammen, i mai. Én handler om rettsikkerheten til psykiatriske pasienter. Den må ikke få drukne i brølet om helserettigheter for alle andre.