Gamle klagesanger om igjen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MUSIKK: Alt var mye bedre før. På 80-tallet for eksempel. Da sang horder med musikere på norsk og folk likte det. Dette var essensen i Dagbladets saker om språket i norsk musikk i forrige uke. Der ble nemlig den drøvtygde og nedgåtte skosåla som er temaet musikk med norske tekster, servert etter enda et oppkok. Dandert med en godt brukt vinkling og urtypiske uttalelser fra gamle helter.

CC Cowboys-frontmann Magnus Grønneberg og Dum Dum Boys-låtskriver Kjartan Kristiansen snakka henholdsvis om sitt syn på ståa i norskspråklig musikk og hvor mye radiospilletid de som synger på norsk får. Det sto stort sett ganske dårlig til på alle fronter.

For oss som jobber tett på norsk musikkundergrunn, og dermed det som skal bli framtida, oppleves det ganske annerledes. Hvis en tar av skylappene, ser litt utafor hitlister og myser ned i undergrunnen, så oppdager en ganske fort at det vokser fram nye musikkmiljøer som omfavner det norske språket på en helt naturlig måte. Unge, norske artister som synes det er unaturlig å uttrykke følelsene sine på noe annet språk enn sitt eget.

Fra Loddefjord og Bergen har det kommet en, etter hvert veldokumentert, ny bølge av artister som har klart kunststykket å få alskens folk til å nynne skarre-r-tekster på kav vestlandsdialekt. Fjorden Baby! har allerede gitt ut debuten sin, mens John Olav Nilsen venter til etter sommeren. Ellers i landet er det bodøværinger som flikker på tekster med ord de har båret med seg hele livet, det finnes sinte stavangermenn som skriver om norrøn mytologi og formidler det på skrikende rogalandsdialekt. Det norske språk lever i beste velgående hos en ny generasjon som ikke bryr seg det grann om å bygge musikkarven videre etter Magnus Grønneberg eller Lars Lillo Stenberg, men ønsker å gjøre noe som føles naturlig og nytt.

Felles for mange av disse, enten bandet er kalt Kråkesølv eller Kvelertak, er at de slett ikke vil bli sammenligna med det som har vært. Det siste de vil er at folk skal omtale dem som den nye Jokke eller et nytt Raga Rockers. Derfor ble det også astrologisk snålt da hele Norges rockeprest, Bjørn Eidsvåg, friskmeldte norskspråklig musikk i vinter. Unge har i flere år assosiert «norskspråklig» med for eksempel Eidsvåg eller Jan Eggum – artister godt plantet i foreldregenerasjonssegmentet. Man trenger ikke ha doktorgrad i pophistorie eller sosiologi for å forstå at nye artister verken ønsker, eller behøver, friskmelding fra mamma og pappas platehylle. Kanskje derfor heter den undervurderte albumdebuten til haugesundskaukende Syntax TerrOrkester «Familien min forstår ingenting av det».

Musikk kommer som bølger, den er både høyt oppe og langt nede. Pop og rock på norsk har vært så langt nede i bølgedalen at det har vært vanskelig å se at det skulle dukke opp igjen. Men trender i musikken kommer alltid tilbake.

Nye undersøkelser fra Norsk Språkråd og Gramart viser både at folket vil ha flere tekster på norsk, og at de som leverer tekstene ikke føler at de møter fordommer fordi de skriver på norsk. Norge er altså klare for mye mer norsk-på-norsk, og det eneste som trengs er noen som kan gi folket det de vil ha. Da må blant annet musikkredaksjonene i landets medier løfte opp de nye og foreløpig ikke-fullt-så-kjente. For norskspråklig musikk kommer seg nemlig ikke av flekken hvis talerøret forblir gamle, skrukkete (men de er jo kjendiser da!) helter som klager på at alt var mye bedre før. Hva med å kaste skylappene og gi litt spalteplass til den nye generasjonen i stedet?