Gammel kjærlighet

Nordmenn elsker Spania. Det handler om mer enn sol.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FRANCO ER DØD.

Året var 1975, og verden mistet en gammel diktator. Det var ikke noe sjokk, den gamle offiseren hadde vært sjuk lenge. Det var imidlertid symbolet på et tidsskille. Hendelsen var av en slik betydning at en gjeng ungdomsskoleelever i Oslo diskuterte den spanske herskerens bortgang. Nå var det riktignok noen som syntes det var synd, men dette var i en del av byen med mye borgerskap og lite sjarm.

SÅ FIKK VI

«Por favor», NRK forsto suget i befolkningen etter å bli kjent med det spanske språket. Her skulle Ola og Kari lære å spørre etter stranda og posthuset når de reiste til solkysten. Etter Francos død kunne alle de som syntes det var fint at den gamle sa farvel til verden, reise uten å ha dårlig samvittighet for å støtte et diktatur. Iført nyinnkjøpte espadrillos konverserte los vikingos de innfødte på deres eget språk og bestilte «cerveza» uten at noen så de rødmet.

OLA OG KARI

valfarter til Spania i dag også. Om vinteren når det er kaldt i Norge, om sommeren når det regner i dalstroka - og om våren når tåka henger tett over landskapet. Vi eier eller leier husvære for å sikre oss den vidunderlige følelsen av kropp og sjel som tines opp. Etterpå setter vi oss i skyggen med en kald sherry, litt tapas og ei bok. Spanjolene har nemlig ikke bare introdusert oss for et - for nordboere - fremmed klima. De har også gjort oss kjent med en gastronomisk verden der paella og de allerede nevnte tapas er blant nordmenns favoritter.

NOE AV DET

spesielle forholdet vi har til Spania i dag, kan kanskje forstås ved å se på det engasjement norske intellektuelle og radikale viste under den spanske borgerkrigen. Sigrun Slapgard beskriver i sin utmerkede bok «Krigens penn» hvordan journalist Lise Lindbæk reiste ut for Dagbladet til Madrid for å dekke de dramatiske begivenhetene i 1936. Mange nordmenn, spesielt fra arbeiderklassen, var modige og dro til Spania for å kjempe mot fascismen og en ung Franco. Nordahl Grieg var også der. I Norge holdt Haakon Lie Spania-foredrag i Oslo Arbeidersamfund, hundrevis måtte avvises ved døra, skriver Slapgard.

FEDERICO GARCÍA LORCA

ble drept av fascistene nær hjembyen Granada i 1936, liket slengte drapsmennene i en massegrav. Lorca, som alltid sto på de undertryktes side, betegnes som Spanias største lyriker og dramatiker i det tjuende århundret. Hans verk er stadig aktuelle, og et av dem spilles for tida i Oslo. Han er blitt satt opp på norske scener i hvert fall siden like etter andre verdenskrig. I 1947 var det norgespremiere på «Bernarda Albas hus». Det samme som går på Centralteatret nå.

Nei, det er mer enn sol og varme som gjør at nordmenn er så glade i Spania. Kan hende mange kjenner litt ekstra på det i disse dager. Da terroren har skygget for sola.