Gammel og frisk

Ebba Haslund har gitt gamle mennesker et levende liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eldreomsorg, sier politikere og ser alvorlige ut i ansiktene sine. Ordet eldreomsorg bærer nesten alltid bud om pengesluk, sykdom, omsorg og hjelpeløshet. Kort sagt – gamle folk er noe herk. Med kommunevalg rett rundt hjørnet vet vi ordet kommer til å ringe i ørene til valgdagen er over i september. For alle lover den hvithårete flokk en verdig alderdom når flokkens medlemmer ikke lenger klarer seg selv. De fleste vet at mangel på enerom, hjemmehjelp og ikke minst tid til omsorg er løftetoppens gjenganger i alle partier. Vi får den samme diskusjonen igjen om to år. Da er det Stortingsvalg og slaget står om statsministerjobben. Men uansett om det er ordfører eller statsminister man kjemper om har ordet eldreomsorg et vingeslag av død over seg. For ordene som brukes er alltid ”gamle og syke”.

Derfor kommer Ebba Haslund (90) så forfriskende inn i sensommeren med sin første bok på 12 år. Den handler riktignok om gamle mennesker, men Haslunds 80-åringer er levende mennesker med levde liv som fremdeles leves. Og hun er ikke opptatt av å skildre gamle mennesker som livs -trette. Ei heller skildre alderdommen som kun en langtekkelig og smertefull venting på døden. Ebba Haslunds gamle kvinner sladrer, kniser, mobber og krangler så fillene fyker. De er som folk flest. For Ebba Haslund er alderdommen et kreativt rom. Og der er det mange på hennes egen alder.

Den gamle forfatteren har gitt klar beskjed. Hun vil kalles gammel. Å bli kalt godt voksen er vrøvl når man har vært gammel i 20 år, sier hun. For Ebba Haslund synes ikke det er flaut å være gammel. Nitti-åringen har igjen gått på barrikadene og slår et slag for det å være gammel og levende. Ikke gammel og halvdød, slik politikere ofte fremstiller en gruppe mennesker som om få år vil vokse seg stor og provoserende frisk. For når den såkalte 68-genrasjonen blir over 80 år vil den hvite flokk ta så stor plass at politikerne blir nødt til å ta sine løfter på alvor eller ta frem pistolen.

Ebba Haslund har vært sommerens mest forfriskende røst etter at opsjoner og engler har dalt ned i skjul. I vår ble hun æret med Fritt Ords Honnørpris. I fjor mottok hun Ossietzky-prisen for sin innsats for ytringsfriheten. Hun har med opprørets ånd slått seg sammen med andre og kritisert regjeringen for å sende soldater til Afghanistan og er en ustoppelig samfunnsdebattant. Så selv om tidens tann har satt sine merker på kroppen, er tanken like klar. Hun beviser at en individualist alltid er en individualist. Og i vår verden av nesegrus beundring for alt som er ungt og fasadeglatt er Ebba Haslunds krav om å få lov til å være gammel og interessant en befrielse. ”Jo mer individualistiske vi har vært, desto verre blir vi med alderen. Og dersom man tror at man blir snillere med alderen, så tar man feil. Jeg taler av erfaring, min evne til å ergre meg skjerpes stadig, ”sier Haslund i et av sine intervjuer.

Hun er ikke alene. For litt siden så jeg noen eldre herrer stige ut av blanke svarte biler utenfor Grand Hotell i Oslo. Og de gamle mennene var Mick Jagger og gutta fra Rolling Stones. Lattermild så jeg at det ikke akkurat var noen ungdommer som ankom. Men det sto til liv hos herrene i den kommende eldrebølgen. Og de trives åpenbart best der det skjer noe. Akkurat som Ebba Haslund.